I løpet av det siste året har flere satt fokus på manglende oppfølging av kvinners helse. Det vil si, en rekke damer har sjøl tatt steget ut i offentligheten og etterlyst mer kunnskap og oppfølging. Fordi de har erfart at dette mangler.

Kvinnehelse handler om sykdommer og lidelser som oppstår i den feminine biologien. Som livmor, skjede, eggledere samt komplikasjoner under og etter svangerskap og fødsel.

Innen medisinske kretser råder et hierarki over hvilke problemer som er «hot or not». Det er de akutte lidelsene, gjerne problemer som rammer menn og sykdommer som lar seg effektivt kurere som troner høyest. Det ser man både på hvor forskningsmidlene tar veien og hvilke spesialiseringer som skårer høyt på status og lønn. Dessverre er det slik at når man følger pengesporet i helsevesenet, fjerner man seg ganske raskt fra damers biologi og kroniske lidelser.

Manflu er hot, mensen-greier er not. Sånn kan man si det litt flåsete, men dessverre ganske presist. Trolig startet uføret den gangen legevitenskapen ble utviklet av menn. Enhver er seg selv nærmest og siden plager i underlivet alltid har vært tabu, ble spesifikke kvinnelidelser oversett fra starten.

Det frister å si at behovet er hysterisk prekært

Men når kvinner nå dominerer på medisinstudiet holder det ikke lenger å skylde på gutta. Det er et politisk ansvar å styre ressurser og forskningsmidler til underprioriterte områder, og det er fagmiljøene som tydelig må melde behov.

Det er på overtid at de som syr sammen legeutdanningen, endrer fokus slik at hullene rundt kvinnesykdommene tettes. For nå er damene så dritleie at de er villige til å blottstille erfaringene sine i media. De krever mer kunnskap og hjelp vedrørende at fødsler kan medføre total ommøblering av tunnelsystemet. Urinlekkasjer, revning og avføring som tar veien gjennom ikke anvist trasé. Smerter, seksuell dysfunksjon og psykisk langdistanseterror som følger med må forebygges og behandles i langt større grad.

Folkesykdommen endometriose rammer én av ti kvinner. Denne kan medføre ekstreme menstruasjonssmerter, sammenvoksninger av indre organer og unormalt store blødninger. «Mensen-greier» som ikke er helt vanlige greier likevel. Selv om tusenvis av damer har klatret over dørstokken og lagt fram problemet. Knapt gangføre på grunn av smerter, har de blitt møtt med nedlatende blikk og svada.

«Det er normalt med ubehag under syklusen». «Det er ingen sykdom å være kvinne, det hjelper å trene». Det sier litt når gynekologen og gymlæreren har møtt denne pasientgruppen med de nøyaktig samme klisjeene. Mangelen på folkeopplysning har også gjort det umulig for kvinnene selv å vurdere hva som ligger innenfor og utenfor normalen. Hvor skillet går mellom akseptable og uakseptable smerter.

Selv fikk jeg påvist endometriose ved en tilfeldighet i 40-årene. Diagnosen kom da en kirurg tok seg inn for å reparere noe annet i mageinteriøret. Da undertegnede returnerte til fellesskapet etter narkosen, mente legen at ut fra funnene må jeg ha levd med ekstreme menstruasjonssmerter. «Neida!» protesterte jeg. En teit benektning. Men når man over år blir avfeid som klagete, lærer man at nesten utholdelig ikke er så ille.

foto
Ina Gravem Johansen Foto: Trond Sandnes

Uansett korrigerte kirurgen tidligere bagatelliseringer og presenterte en hel liste med tiltak. Så fantes kompetansen likevel. Men det måtte tilfeldigheter til for å kople pasient og spesialist når problemet stammer fra livmoren. Hysteria, som den het i det eldre greske språket. Siden ble begrepet opphavet til tilstanden hysterisk. En klassisk sekkediagnose på kvinnesykdommer, eller kanskje på kvinner generelt. Nedprioritering av kvinnehelse handler også om manglende likestilling i et historisk perspektiv.

Nå er jeg en av dem. Som deler en privat erfaring for å sparke fart i en medisinsk ball som stadig siger tilbake mot de maskuline mysteriene. Men når så mange kvinner rammes av lidelser som ikke blir møtt av helsevesenet, går problemstillingen fra personlig til strukturell. Man trenger ikke være født med eggledere for å forstå at det er totalt uakseptabelt at et medisinsk system diskriminerer. At behandlingskvaliteten defineres av pasientens kjønn. Situasjonen er på vill kollisjonskurs med både helsepersonelloven, likestillingsloven og moderne fornuft.

Spania har nylig gitt kvinner med store menstruasjonssmerter rett til ekstra egenmelding hver måned. Saken har fått stor internasjonal oppmerksomhet fordi Spania med dette anerkjenner kvinnesykdommer som et folkehelseproblem. En aksept de fleste europeiske land, Norge inkludert, fremdeles er langt unna.

Det er på tide å lære jenter at det finnes behandling å få når man besvimer av smerter. Hun skal samtidig slippe å høre at en ekstra runde med kanonball sikkert hjelper. Adekvate og tilgjengelige behandlingsopplegg for kvinnesykdommer krever større fokus, mer forskning og bedre legeutdanning.

Det haster å løfte kunnskap og fokus rundt kvinnehelse. Det frister å si at behovet er hysterisk prekært.