Den gammeltestamentlige lærdommen om dansen rundt gullkalven er like aktuell for dagens avgiftsdyrkere som for hedningenes avgudsdyrking. Eiendomsavgift dreier seg om å føre allmuen til en økonomisk fortapelse, mens de få som får delta i dansen får meske seg med skyhøye lønninger og pensjoner.

Det er sagt mye stygt om eiendomsavgift — og det med stor berettigelse. Det er ikke alle som har like gode muligheter å betjene slike usosiale utgifter, selv om de har en betalt bolig. En trenge ikke være av de som fant opp kruttet for å forstå at et gammelt og dårlig isolert hus treng større ressurser for å bli bebodd enn en ny og moderne bolig. Den største skjevheten er det økonomiske klasseskille som får utvikle seg i samfunnet.

Det er nærliggende å tro at eiendomsavgift er en del av grunnlaget for å tilegne seg, eller bevilge seg, høye lønninger for de som sitter øverst i hierarkiet, som kan bestemme. Om ingen av norske myndigheter vil innrømme eller rette på inntektsforskjellene blant landets innbyggere, så har EU pekt på at store deler av norske pensjonister i dag lever langt under det som EU regner som en fattigdomsgrense. Denne utviklingen eskalerer, de fattige blir fattigere og de rike blir enda rikere. Norge er ikke bare et velstandsland, men også et u-land for mange.

Med statens velsignelse har kommunene fått tillatelse å innføre eiendomsavgift, vel og merke med en begrensning på 2,5 promille. Problemet er at verdien settes etter boligens størrelse og ikke etter verdi. Ei heller settes avgiften etter eiers evne til å betale. Det fins ennå mange eldre og store boliger som er oppført før 1960 og før dette med moderne isolasjonsmaterialer ble tatt i bruk. Et hus som var brukt av en familie med mange barn, der mannen var den eneste som sørget for familiens inntekt og kona var hjemmeværende og tok vare på hus og en stor ungeflokk.

At lønnsgrådigheten til kommunalsjefer og rådmenn ikke har noen grenser er en realitet, uten at det er forståelig

Femti år etter sitter familien fremdeles med huset, men nå er det bare to mennesker igjen i et stort, kaldt og umoderne hus. I verste fall kan det være en enke som bor i huset. En enke som viet sitt liv for hjemmet og barna, en enke som ikke fikk anledning til å stå så lenge i pensjonsgivende inntekt at pensjonspoengene ble for få til at hun kunne få mer som minstepensjon. En enke som i dag er eier av et stort, kaldt og umoderne hus. Et hus som har en omsetningsverdi på èn firedel av verdien av et nytt og moderne hus.

Det er en systemfeil når en person som har en inntekt på 13.000–14.000 kroner pr. måned må betale mer i eiendomsavgift for et hus som har en omsetningsverdi på 600.000 kroner, enn en person som bor i en moderne bolig der omsetningsverdien er langt over fire millioner kroner eller mer.

Sannheten er at det er ikke bare eldre som kommer skjevt ut med boligbeskatning. Det fins mennesker som av ulike grunner har falt ut av arbeidslivet uten å oppnå annet enn å bli minstepensjonist. Mennesker som av ulike grunner er blitt alene og som må svare for renter og lån. Det er enslige som har klart sine gjeldsforpliktelser, men ikke makter å betale eiendomskatt, og trusler om tvangssalg av hus og hjem er overhengende, og for enkelte nært forestående.

foto
Ole Henriksen Foto: Privat

Historien forteller at eiendomsavgift er lønnsdrivende i offentlig sektor. For eksempel; det var ikke lenge etter at gamle Lenvik kommune hadde innført eiendomsavgift før både administrasjon og politikerne bevilget seg et saftig lønnstillegg. I dag har Senja kommune hyrt inn et konsulentfirma fra Bergen for å måle opp og fotografere allerede oppmålte og fotograferte bygninger i kommunen. Bestemmelsene er at verditaksten skal sees på hvert tiende år.

Men står det virkelig så dårlig til med kommunale ferdigheter når det gjelder prosentregning at kommunen må helt til Bergen for å finne noen som kan regne prosent? Det er nærliggende å tro at kommuneadministrasjon i Senja kommune vil skjule seg bak et bestillingsverk fra et konsulentfirma når eiendomsskatten skyter i været. Mens kommuneledelsen selv vil utføre samme handling som Pilatus ble mest kjent for.

Når lønnsnivået blant kommunens ledelse ofte blir nevnt, ikke bare av undertegnede, så har politikere og administrasjonen seg selv å takke. Med lønninger på langt over millionen fastsetter overklassen like avgifter på boliger for de som har et innkomme som bare er èn femdel av sin egen. At lønnsgrådigheten til kommunalsjefer og rådmenn ikke har noen grenser er en realitet, uten at det er forståelig.

Derimot har vi folkevalgte som har fått sine posisjoner via stemmeseddelen. Har dere som politikere glemt deres stemmekveg? Som politiker kan du/dere, om dere er i besittelse av et snev av sosial rettferdighet, være med på å bestemme at ingen som har en årsinntekt under 400.000 kroner skal betale eiendomsavgift.