Nyvalgt partileder Kirsti Bergstø meldte i sin landsmøtetale forrige helg SV ut av den seriøse fiskerisamtalen. Det er synd, for partiet har til nå har vært en stemme verdt å lytte til i fiskeripolitikken.

«Røkke rana kysten og stakk av til Sveits. Han kan ryk og reis for min del», sa Bergstø. Hun burde vite bedre, både retorisk og rent faktisk.

For også Kirsti Bergstø er klar over at Kjell Inge Røkkes engasjement i norsk fiskerinæring begrenset seg til et knippe hvitfisktrålere og landanlegg i nord. Den framfusne moldenseren la som kjent aldri sin hånd på kystflåten, han tok aldri noen posisjon i pelagisk sektor, eller noen andre områder av fangstnæringene. Kysten er mer enn trålere og filétindustri, det vet også Kirsti Bergstø utmerket.

Og så vidt vi kjenner til ble Røkke aldri anmeldt for tyveri. Alle tidligere eiere av båter og bruk fikk oppgjør. Det han derimot gjorde, var å tvinge gjennom store endringer i måten de industri-eide trålerne kunne drives. I dag er det trålerne som eier landindustrien, hvor de gjennom et uthulet pliktsystem kan levere akkurat den fisken de ønsker. Resten går frossen rett forbi jentan på fileten.

Hvilke ord skal brukes når «kysten er ranet» for enda mer råstoff?

Om den historien kan det sies mye, og det meste er allerede sagt. Både pro og kontra. Men historien handler om politikk, om demokratiske prosesser av politikere som mente de opptrådte fornuftig i møte med næringslivets behov. Ikke om ran og bandittvirksomhet.

Selv om historien om Røkke er manges favoritt-grøsser rundt leirbålet, finnes det også mange som oppriktig mener han var en redningsmann. At ting hadde gått enda verre uten en industribygger av hans kaliber.

Fagforeningene som organiserer landarbeiderne som arbeider på landanlegg i det tidligere Røkke-systemet (i dag Lerøy) har ved flere anledninger poengtert dette. De kjenner en annen variant av historien om «Røkke-raidet». SV-lederen hadde derfor stått seg på å ta en telefon til representantene for arbeidsfolket som bor ute langs den ransutsatte kysten.

Røkkes påståtte herjinger i den norske fiskerinæringa er et av de enkleste retoriske grep en tabloid politiker med ønske om spalteplass griper til. Det er et fengende talepunkt, og det er ingen tvil om at Bergstø fikk oppmerksomheten hun ønsket seg.

Og oppmerksomheten vil henge ved. Fagforeningsleder Peggy Hessen Følsviks utspill om at nå skulle de ta de rike, trekkes til stadighet frem når venstresidens syn på industri-eierne behøver illustrasjoner. Utspillet endret manges syn på både fagforeninger og venstresiden som sådan. At både statsministeren og finansministeren i etterkant har forsøkt å moderere sin egen retorikk om «folk flest» viser at regjeringens øverste ledelse ser hvor galt denne typen næringsfiendtlige utspill kan lede.

Også på venstresida finner man mange som mener slike utspill er lite fruktbare. Den konklusjonen har åpenbart ikke SV-lederen trukket. Tvert imot mener hun hatet mot krøsusene er godt velger-agn.

Det kan godt hende hun gjør god fangst på kort sikt. Men på litt lengre sikt er problemet med denne typen rabiat hatprat at det vil hefte ved SVs holdning til ikke bare Røkke, men også andre industri-eiere. Som støtteparti til regjeringen kan inntrykket smitte over på hele det rødgrønne prosjektet. Og de har som kjent problemer nok for tida.

For SVs del blir problemet at dersom engasjementet handler om omsorgen for folket som jobber i industrien på land, går det en linje gjennom Røkke-utspillet inn i en annen stor diskusjon; nemlig hvor de største kystfartøyene skal få lov å fiske. SV tvang som kjent fiskeriministeren til å sende ut en hastehøring om å sende de store kystfartøyene utenfor faste streker som er dratt langs hele norgeskartet.

Saken har stor symbolverdi for velgere uten inngående kjennskap til livet langs kysten. I deres øyne fremstår dette som rene Robin Hood-historien der det skal tas fra de store og gis til de små. Men for dem som arbeider i landindustrien har saken kun realverdi. I en lang rekke kritiske høringsinnspill har både industrien og de som arbeider i den pekt på hvilke konsekvenser det vil ha for tilførselen av ferskt råstoff dersom stor kyst sendes vekk fra feltene de i dag henter sin fisk fra.

Igjen, SV: Ta en telefon til fagforeningene, til dem som i det daglige bærer konsekvensene av at fiskeripolitikken her i landet først og fremst handler om flåtepolitikk.

Politikk er mer enn slagord og hastig gjennomføring. Politikk må handle om grundig informerte valg etter at man har utredet realiteter og konsekvenser. Det advares fra flere hold om at konsekvensen av SVs modell for havdeling vil føre til at enda mer kystråstoff havner på frys fordi de store kystbåtene mister muligheten til å gå korte turer med daglige landinger av ferskfisk.

Hva sier SV da? Hvilke ord skal brukes når «kysten er ranet» for enda mer råstoff?

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her