Jeg var alt for seint ute til et fly her om dagen. Det er ikke uproblematisk, for køene i sikkerhetskontrollen er lengre enn polkøen. De som jobbet der før pandemien er som sunket i jorden — de er blitt borte sammen med alle servitørene, sjåførene, snekkerne, filetarbeiderne og alle andre som drev med ærlig arbeid før i tida. Hvor de er vet ingen.

Er nøden stor må man være litt for seg, og spørre pent om å få slippe forbi de andre i køen. En kort forklaring om at flyet er i ferd med å lette holder vanligvis, folk trer høflig og hjelpende til siden. Det første hinderet gikk greit, jeg forserte sperrebandet og kom meg ett hakk videre inn i labyrinten som køforskere har tvunget folk inn i.

Jeg var circa halvveis til mål da jeg ble oppmerksom på en dame som vennlig vinket med Høyre-armen. Det var som om hun sa «Kom, kom, det er vanlige folks tur nå», og jeg klev over nok et hinder. Da oppdaget jeg at det sannelig var landets statsminister de siste åtte år, før Støre overtok, som stod der og vinket til meg. Hun vinket ikke fra en balkong, eller fra baksetet i en åpen bil i en parade, men fra sin plass i køen på Gardermoen.

Når man er statsminister er man statsminister, og når man ikke er statsminister er man en av oss

Jeg ble litt forfjamset da jeg skjønte at Erna vinket til akkurat meg. Det var jo ingen stor sak, det var ikke en invitasjon til å bli statsråd, hun skulle ikke utnevne meg til noe, hun ville bare hjelpe meg om bord på flyet. Jeg ble etter hvert mer takknemlig enn forfjamset, men kom ikke på noe bedre å si, utover tusen takk, enn: «Jeg skal stemme på deg neste gang».

Vi får nå se på det — jeg var litt forfjamset, som sagt. Hva jeg stemmer ved neste valg er uansett ikke poenget her. Poenget er heller ikke at Erna Solberg slapp meg frem i køen, jeg har aldri trodd noe annet enn at hun både er et dannet og vennlig menneske, klart hun vil slippe fram en sein stakkar som har langt mindre tid til flyet enn henne.

Poenget er at vi har et politisk system her i landet der folk går inn og ut av roller, og skjønner det. I åtte år hadde Erna Solberg et helt vanvittig apparat rundt seg hvor enn hun stod og gikk, hun hadde sikkerhetsvakter, hun hadde sekretærer, hun bodde i statsministerboligen og hadde hele statsapparatet til rådighet. Hun kunne stelle i stand hva det skulle være med et lite vink med armen.

foto
Stein-Gunnar Bondevik Foto: Ronald Johansen

Så kom valget, som hun tapte. Det var det tid for nøkkeloverlevering til nestemann, utflytting av boligen og farvel til storparten av apparatet hun hadde hatt rundt seg så lenge. Nå stod hun der i køen, som en annen bergenser, og vinket fram folk som hadde det mer travelt enn hun selv. Jeg tror hun reiste alene, ikke engang Sindre var å se.

Vi skal ikke veldig langt av gårde før noe slikt hadde vært helt uhørt. Selv i modne og ryddige demokrati har det lenge vært system som har lagt til rette for en politisk klasse med privilegier som er mer eller mindre livsvarige, fordi ordningene er slik, fordi folk tilhører familiedynasti som regjerer uavhengig av formell makt, eller fordi sikkerhetssituasjonen ikke tillater at en tidligere statsminister beveger seg ute blant folk som et vanlig menneske.

Nettopp derfor var det nesten rørende vakkert å se Erna stå der og vinke. En manifestasjon av et demokrati som fortsatt fungerer. Av folket, for folket. For meg er det å gå seg fullstendig vill i norske verdier når man tror at det er svinekjøtt eller brunost eller rørospols som er kjernen av norske verdier. Det er dette som er kjernen. Erna i køen.

For å bevare denne verdien er det avgjørende å ordne opp i uryddighetene som har kommet fram rundt Stortingets regelverk, og at man holder et våkent øye med privilegier tilkjent toppolitikerne. Men det er like viktig at vi andre ikke bidrar til å konstruere skillelinjer mellom folk og politikere. Det er vi, folket, som bestemmer politikken i dette landet. Politikere er bare vanlige folk som i en gitt periode er satt til å utføre den.

Derfor blir jeg helt oppgitt når folk skriver på sosiale medier at politikerne er banditter, og omtaler dem som en egen klasse, adskilt fra folket for øvrig. I stedet må vi vie oss med folk som er i politikken, slik at alle skjønner at når man er statsminister er man statsminister, og når man ikke er statsminister er man en av oss.

På den måten opprettholder vi prinsippet om at vår neste statsminister, det kan i grunnen være hvem som helst. Deg, for eksempel.