Vi har opplevd — og opplever — skremmende ting. Ting de yngre generasjoner kanskje ikke trodde de skulle oppleve. For oss som er utgått på dato, og har en krig som oppsamlet erfaringsgrunnlag, er det like alarmerende, men ikke like utenkelig, spesielt fordi vi har registrert at enkelte steder på kloden er krig en del av det daglige liv. Noe som vanligvis ikke ofres en tanke.
I slike tilfelle er det lov å hate, med et hat rettet mot de som planlegger, beordrer og forårsaker faenskapen. Men vi skal ikke hate de som krigsherrene og despotene bruker, og som selv er ofre, selv om det nettopp er slikt hat våre egne av samme kaliber ønsker å dyrke fram. Glem ikke — i vårt raseri mot den og de som dreper, eller utsletter livsgrunnlaget for andre — at vi nylig var en håndsbredd fra å risikere lignende ledelse i et land vi har ansett som et anker i vår internasjonale tilværelse.
Vi må ikke innbille oss at det er enkelt for et folk å kvitte seg med en despot i førersetet. Det er nok å minnes Claus von Stauffenberg og hans medspilleres skjebne etter det mislykte attentatet mot Hitler 1944. Mange vet ikke hvor omfattende den tyske motstanden mot Hitlers styre var. De som planla attentatet var høyt rangerte offiserer, opptil generals nivå, og slett ingen uerfarne amatører. Likevel skar det seg, og mange motstandsfolk ble pint ihjel, mens rundt 20.000 andre ble henrettet eller sendt til fangeleirer. (Eng. Wikipedia).
Er tida endelig inne for prioritering av prosjekter i forhold til landets primære behov, uten hensyn til gammelt tøv om at Nord-Norge må fortsette som skatteland
«Moraliseringen» skal likevel ikke føre meg bort fra mitt vanlige emne, Nord-Norgebanen (NNB). Tvert imot, ovenstående er deler av grunnlaget for betraktningene som følger.
Mange av de som har fremmet krav om rask gjennomføring av NNB, har påpekt banens store betydning sikkerhets- og beredskapsmessig, militært og sivilt, i en landsdel hvor ubrutt landverts forbindelse fortsatt ikke finnes. Heller ikke den «Autostradaen» vi skulle få som en plasterlapp på beslutningen om å stoppe stambanen ved Fauske/Bodø. Ref Dagbladet 17.3.1953.
Militært sett håper vi at enkelte politikere har tatt inn over seg at vi i 2022 har krig i Europa. Den militære støtten til NNB har alltid vært sterk. Jernbanekomiteen for Tromsø by, som ble opprettet 1918, hadde mil. kaptein O. Munthe-Kaas som leder. General A.D. Dahl, sjef Alta Bataljon under kampene 1940, senere ØKN 1950-52, skrev: «Den militære betydning av en stambane gjennom Nord-Norge kan derfor ikke overvurderes, og fra militært synspunkt må det fremholdes som et sterkt ønskemål å få stambanen gjennom Nord-Norge fullført så snart som overhodet mulig».
Forsvarets uttalelser ellers i forbindelse med med utredninger og avklaringer har alltid vært positive til NNB. Forsvaret har også advart mot å legge noen del av stambanen gjennom områder utafor norsk jurisdiksjon. Men beredskap gjelder ikke bare Forsvarets behov. Det er like livsviktig i sivil sammenheng. Vi vet at for generell samferdsel utgjør jernbane vår «seigeste» og mest værsikre trafikkåre. Vinteren 2021-22 har sett et stort antall blokkeringer av E6 pga tungtrafikken. I tillegg kommer det som de fleste har sett gjennom mange år, og som nå gir eksplosive utslag: Energiprisene vil stige høyere og høyere! Bølgedaler inn i mellom endrer ikke dette.
Hva vil det da komme til å bety for landet og landsdelen at storparten av Nord-Norge er fratatt samferdselens suverene ener på energiområdet? Bare dette burde være skremmende nok til å røske NNB-saken unna NTP-kverna, tildele nødvendige midler fra oljefondet og få planverk og arbeidsstart på gang så fort remmer og tøy holder. Og vel så det!
I stedet for mennesker som prøver å se framover i tid, har vi i stedet fått for eksempel forskere som — for å demonstrere «galskapen» i NNB — presterer å glemme den største og viktigste delen av inntektssiden, godstransporten, og i stedet teller personer de antar vil benytte toget. Antallet er selvsagt beskjedent, fordi man tror de aller fleste vil fly. At flyprisene i framtida trolig også vil fly — til himmels, ser de ikke for seg. Godstransporten vil forøvrig bety maksimalt, både i form av driftsinntekter og gjennom ringvirkninger, blant annet kraftig redusert veislitasje, en slitasje som nå nesten ses å øke dag for dag.
Så er spørsmålet; skal vi igjen tilbake til tidligere tankegang: «Dette går nok snart over, så vi kan satse alle midlene på mindre nødvendige, men mere populære oppgaver i sør»? Eller er tida endelig inne for prioritering av prosjekter i forhold til landets primære behov, uten hensyn til gammelt tøv om at Nord-Norge må fortsette som skatteland, og utelukkes fra større statlige investeringer?
I en pressemelding i Nye Troms 3.3.2022 angående NNB, får man en oppfatning av at noe av teksten i stortingsvedtaket av 20.04.2021 kan være misforstått, siden meldinga sier: «Regjeringa vil ta stilling til eventuell videre prosess i arbeidet med neste nasjonale transportplan». (Neste NTP er 2026-37). Vedtaket i St.meld. 9 (2020-2021) sier faktisk: «Stortinget ber regjeringa setje igang arbeidet med å realisere Nord-Norgebana». Saka var tiltrådt av de fleste parti på Stortinget, også nåværende to regjeringspartier, Ap og Sp. Bare Høyre, KrF og Venstre stemte mot vedtaket. Utformingen av pressemeldingen synes å overprøve det stortingsvedtaket regjeringens egne parti støttet ved avstemningen.
Kunne blikket løftes fra snever partipolitikk et øyeblikk, og festes på verden rundt, burde ordlyden i NNB-vedtaket vært tilføyd: «Og det lyt skje fort!»