Å velge å se bort fra overgrep og drap, er ikke nøytralitet. Heller ikke når det gjelder Eurovision. Eller Markus og Martinus. Ingenting er glatt nok til å kle apati mot et pågående folkemord.

Undertegnede er ikke spesielt opptatt av den store musikk- konkurransen som snart kuliminerer i Malmø. Som det kanskje er mer korrekt å omtale som et visuelt show, eller en merkevare-boost for artistene som deltar. Det er ofte langt mellom de gode låtene, men er likevel ingen grunn til å disse arrangementet selv om noen av oss foretrekker måsens høylytte og fysisk utagerende dating-ritualer i monitor.

Artister trenger arenaer å synes på, regnbuebevegelsen behøver en internasjonal høytid — og mange setter åpenbart pris på den påkostede stafasjen som gjennom utallige vinklinger fyller eteren. Greit nok. Hver sin smak.

Men når Markus og Marinus, de norske barneartistene som nå insisterer på å ha blitt voksne, inntar Dagsrevyen så tvinger de seg inn i flere oppmerksomhets-soner, inkludert undertegnedes. Så store har 22-åringene blitt at de har vunnet den svenske Melodifestivalen. Det var ikke lett, kan de fortelle, nå vil de også bli tatt seriøst som voksne artister her hjemme i gamlelandet.

En ting har pop-tvillingene helt rett i. Det er ikke lett å gli gjennom nåløyet i den svenske Melodifestivalen. Enkelt er det neppe i noe land, men gjennom mine fem år som bosatt i Sverige var det et totalt kompromissløst alvor rundt dette showet som gjorde størst inntrykk som sosialantropologisk raritet i grannlandet.

Kalkulert feighet blir aldri nøytral, spiselig markedsføring. Heller ikke innen showbis

I Sverige elsker man ikke bare Melodifestivalen. Man er høytidelig og symbiotisk knyttet til arrangementet med det aller største alvor. Landets ledelse stiller gravalvorlige i nasjonale nyhetssendinger for å bli avkrevd forklaringer på hvor statsapparatet, folkesjelen og resten av nasjonen sviktet, hver gang det går mer enn fem år mellom svensk internasjonal seier.

Å være programleder under Melodifestivalen troner høyere på CV-en enn gjenvalg som statsminister. Å vinne hele sulamitten er en gudommelig bragd. Derfor er det en evig skam og smerte at den O- store Carola i sin tid faktisk tok så til de grader feil av en middelmådig nordmann og den rene, ekte stormvinden. Den som gjennom triple vindmaskiner og perfeksjon kan please samtlige kameravinkler i en livesending.

Med dette bakteppet er det en helt utrolig bragd av den norske duoen å få nasjonal tillit til å representere Sverige i Eurovisjonens finale. Det er bare å gratulere Markus og Marinus og heie på dem.

Ina Gravem Johansen Foto: Aliona Pazdniakova

Nesten. Men så snublet de. I egen strategi. I forsøket på å være så glatt og lettspiselig at de muglet i ekspressfart. For når de i nevnte Norges-promotering på NRK fikk spørsmålet om hva de tenker rundt kontroversene rundt Israels deltakelse, prøvde de å åle seg ut gjennom å dra nøytralitets-kortet.

«Vi er bare artister. Vi følger ikke så mye med på det der. Vi fokuserer heller på vår egen innsats». Greit nok at de færreste 22-åringene har nådd sitt ultimate potensial innen reflektert modenhet, men dette ble et mageplask i umodenhet som trolig et paljett-blendet management må ta deler av skylden for.

Like fullt er både Markus (22) og Martinus (22) ansvarlige for å velge feighet. Valget om å stå i gjengen av passive tilskuere som opprettholder status quo. Det er trist, feigt og overraskende barnslig. For det finnes ingen nøytral posisjon til et pågående folkemord.

Selvsagt er det begrenset hvor mye pop-duoen kan endre Israels grenseløse tørst etter barneblod. Det er også legitimt å mene at en boikott av Israels bidrag ikke er riktig vei å gå. Men å bruke mikrofonen i statskanalens beste sendetid for nyheter, til å late som man ikke har hatt tid til å la seg affektere av de pågående menneskerettighetsbruddene, eller arrangørenes håpløse inkonsekvens ved å utestenge Russland, men ikke Israel. Det holder ikke.

Det ligger et minimum av ansvar på enhver i det i ta stilling, når all humanitet rakner. Kalkulert feighet blir aldri nøytral, spiselig markedsføring. Heller ikke innen showbis. Sorry gutter. Det forventes litt mer av voksne mennesker.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her