Tilsvar til Ina Gravem Johansens to debattinnlegg om Sjømatklyngen Senja: Ina Gravem Johansen har selvsagt fullstendig tapt denne debatten. Hennes utsagn er dypt personlig krenkende. Når en påstand er helt usann, hjelper det ikke å dekke seg bak demagogiske knep.
Anklagen om at motivet er å utnytte «krigsofre i nød» faller jo fullstendig dødt til jorden når det er enkelt å dokumentere at jeg som forslagsstiller og den som formulerte og signerte det omtalte «brevet», har flerfoldige år bak meg i aktivt fagforeningsarbeid, også som ansatt i sekretariatet i en fagforening.
Jeg har vært tillitsvalgt for ansatte på flere arbeidsplasser, og jeg kan dokumentere mer enn 40 års personlig engasjement for flyktninger og asylsøkere, vanskeligstilte og i bistandsarbeid, i NORAD og i antirasistisk arbeid, og som personlig giver, basert på en dyp personlig humanistisk, kristen og antirasistisk overbevisning.
Så da er det rett og slett faktisk fullstendig og direkte usant at motivet var å «utnytte krigsofre
Jeg besøkte Ukraina for få år siden, og det er enkelt å dokumentere at min egen familie var meget hardt rammede krigsofre i den forrige store krig i vår verdensdel, og at jeg har brukt mye tid på å bearbeide den enorme katastrofen som krigen var for min familie. Min fars lillebror ble drept og ti andre familiemedlemmer døde, de fleste i direkte krigshandlinger. Hele 19 satt i krigsfangenskap hos nazistene, min egen far i dødsleir i Tyskland.
Det er da ufattelig drøyt å lese påstander om at jeg har motiv i å utnytte krigsofre. Mitt motiv som forslagsstiller og brevskriver var utelukkende å hjelpe krigsofrene til et nytt liv.
Så da er det rett og slett faktisk fullstendig og direkte usant at motivet var å «utnytte krigsofre». Det er rett og slett helt overveldende troverdig at mitt motiv var dypt idealistisk. Anklagen om at mitt motiv var utnyttelse av krigsofre er løgnaktig. Intet mindre.
Straks etter jeg sendte brevet til myndighetene kom svaret fra en av de store offentlige aktørene som nå gjør en betydelig innsats for flyktningene. Der står: «...takker for deres positive og konstruktive innspill… Dere har helt rett i at i arbeidet med bosetting av flyktninger så er muligheter for arbeid en viktig faktor, sammen med muligheter for utdanning. Igjen takk for konstruktivt innspill!»
Slik ble altså brevet jeg skrev mottatt — på meget høyt faglig hold, av fagpersoner som har kompetanse og jobber tett på integreringsutfordringene.
Ina Gravem Johansens nesten ufattelig grove språkbruk viser seg å være basert på hennes personlige fordommer, ikke faglig analyse. Johansen har ikke engang giddet å lese brevet hun kritiserer. Slå den! Hadde hun lest det så hadde hun ikke gjentatte ganger feilaktig titulert meg som styreleder, noe jeg aldri har vært og som aldri har vært på tale. (I iTromsøs versjon av innlegget — rettet opp i Folkebladet før publisering). Min tittel og min rolle fremgår helt tydelig i brevet. Ina Gravem Johansen avslører seg selv.
Jeg skriver i brevet «Utsikter til sysselsetting innen bransjer og fagområder der man har en viss kompetanse er trolig meget viktig for flyktningenes velferd». Mitt utgangspunkt er altså flyktningenes velferd!
Jeg skrev ett kort brev, felles, til alle de relevante myndighetene, straks krisen oppstod. Hos demagogen Johansen blir dette en «massiv rekrutteringskampanje». Det er jo også usant. Det burde bekymre både redaktøren og lesere.
Kort sagt: Dersom ukrainere fra tidligere selv har valgt et yrke innen maritim sektor eller sjømat, så kan de her i Senja finne en god mulighet til å beholde det yrket de har valgt, tjene norske lønninger og ta del i faglig utvikling i Norges største sjømatkommune, med en moderne sjømatnæring som er verdensledende, og det er helt frivillig.
Når Johansen i sitt svar ramser opp så mye — helt utenfor saken — av alt hun ellers misliker ved sjømatnæringa, så må man nesten spørre seg selv om dette egentlig handler om et hatforhold til næringa.
Så mener hun at tidspunktet er feil: «Bommer på timing». Det er ikke et vesentlig poeng. Men hvor lenge skulle vi vente? Mitt ønske var å svare oppfordringen om dugnad straks. Det er jeg stolt over.
Enhver leser skjønner at det skribenten driver med er spredning av usannheter, og at hun operer uten faglig innhold og ikke viser evne til å anvende et presseetisk kompass.
Johansen gjør det til og med til en dyd å ikke være godt orientert om det hun angriper. Det er helt utrolig. «Jeg vil aldri kontakte ham eller andre styremedlemmer», proklamerer hun. Det er et stort problem. Hun operer i et eget univers som ikke eksisterer for vanlige journalister, de som sjekker, leser, spør og graver og dobbeltsjekker. Brevet gidder hun ikke lese, hun vil ikke spørre, ikke høre. Hun vil spre ondsinnede usannheter og grove karakteristikker av andre menneskers motiver. Det fremstår meget ytterliggående og pressefaglig uholdbart. Resten av hennes innlegg er kun billig retorikk.
Ina Gravem Johansen avslører effektivt sine egne, store fordommer til sine medmenneskers motiver. Det er ikke særlig pent å se på. Hun avslører at hun mangler innsikt. Hun avslører grovt slurv.
Det gjør virkelig vondt å bli personlig rammet av en nesten ufattelig grov og brutal språkbruk og usannheter direkte mot det som er kjernen i min inderligste overbevisning — og som jeg i faktisk handling har engasjert meg for i årtier. Redaktøren burde ha hindret det. Etisk er det selvsagt helt uforsvarlig.
Jeg kommer ikke til å bruke mer tid på Johansen.