Eiendomsskatt: Mennesket — det eneste vesen som kan flåes mer enn en gang

Jeg kikker fremdeles i postkassen, selv om jeg ikke forventer å finne annet enn reklame. Det er lenge siden det sluttet å komme hyggelige brev. Selv alle fakturaene som engang kom som brevpost, får man nå pr mobil og e-post.

De eneste brevene som nå ligger i postkassen er også å regne som reklame siden det er invitasjon til å bli medlem i et eller annet pensjonistforbund, kjøpe seg evig vinnerlykke i postkode-lotteriet eller tilbud om alle de urter jeg burde bruke for å slippe å gå på do flere ganger hver natt.

Jeg nevner ikke all reklamen fra det lokale næringslivet. Nå er det jo riktig at man kan stoppe reklamen ved å klistre en lapp utenpå postkassen med «Nei takk til reklame» men den andre halvparten av husholdningen sier nei til dette, og da er jeg jo enig.

Men denne torsdagen lå det imidlertid et annet brev i postkassen. Jeg så straks at det ikke var noe kjærlighetsbrev, siden det var i A5-format og hadde vinduer på forsiden, og i det lille vinduet øverst til venstre sto det Senja kommune. Jeg fryktet en ny stor faktura. Nå er det slik at jeg med en viss aksept og tilfredshet betaler for vann, renovasjon og kloakk.

Det er godt at noen tar seg av dette. Det skulle tatt seg ut at alle hadde hver sin utedo bak huset. Den siste vi hadde i min oppvekst sprengte jeg en oktoberkveld da jeg var 12. Det hører med til historien at jeg ikke hadde foretatt tilstrekkelig risikoanalyse og dermed ikke tatt med i betraktningen at langt der nede lå det flere årganger med avispapir og ukeblad. Utedoen brant. Da kom det klosett i huset og karen fikk framtidig sprengningsforbud.

Brevet i postkassen denne gangen var imidlertid ikke en ny faktura, men et forvarsel om framtidige forhøyde fakturaer. Overskriften var: Eiendomsskatt —taksering av eiendommer i Senja kommune. Der kom den. Etter at Frp tvang den forrige regjeringen til å redusere eiendomsskattepromillen fra syv til fem, ble det raskt varslet fra kommunehold at dette skulle kompenseres ved retaksering og økte verdier på eiendommene.

Til dette skal det i Senja kommune brukes et firma, hvis navn er så fremmed at man kunne bli fristet til å lure på om det har noen sammenheng med disse tilbudene fra utlandet hvor du ved å oppgi alle personalia, samt bankkonto og alle koder, skal motta store pengebeløp. Men dette firma skal jo bruke Senja kommune sine refleksvester, og da blir jo siktingen over tommelen legitimert når de danser rundt gullkalven og sikter seg fram til verdien på eiendommen.

Ovennevnte fikk meg til å «drodle» rundt temaet. Jeg kjøpte huset vi bor i for 21 år siden. Et allerede da gammelt husbankhus på 96 m2, og hvor rommene er så små at man fristes til å si at er du inne i et rom og forandrer mening, så må du ut av rommet for å få det til.

Et daværende eiendomsmeglerfirma ville kalt huset «et sjarmerende prosjekt». I dag har meglerne gått på kurs, må vite, og har lært at det heter «gammelt hus med vedlikeholdsbehov». Det siste stemte for øvrig, men inngangsbilletten var slik at det, med hjelp av en hyggelig bankansatt, var mulig å kjøpe prosjektet. (Hyggelige bankansatte vet jeg ikke om finnes lengre fordi de har gjemt seg så langt vekk fra kundene at der må det til søknad i flere eksemplarer om du vil møte en av dem om tre uker.)

De neste 16-17 årene ble lønna, minus skatt, stort sett brukt til vedlikehold og oppgradering. Naboene kan nok bevitne dette, fordi det er ikke få ettermiddager og kvelder i tillegg til lørdager og søndager jeg har plaget dem med støy og støv, uten å få en eneste klage, eller for den saks skyld, politiet på døra.

Det er med andre ord ikke få arbeidsplasser vi har bidratt til å opprettholde gjennom lokale innkjøp. At ansatte der igjen har betalt sin skatt til stat og kommune kommer selvsagt i tillegg. På toppen av det hele kommer formueskatten man blir ilagt ved ligningsfastsettelsen, noe som innebærer at vi betaler dobbel skatt for den samme boligen vi bor i.

Det er ikke nok at levekostnadene for mange er dramatisk forverret de siste månedene, kommunene skal ha sitt. Jeg skal ikke nevne hva 70 prosent av kostnadene til Senja kommune består av, det har mange andre gjort før meg.

Vi har gjennom 16-17 år oppgradert huset ved å bruke mine egne og, som det så fint står i brevet fra kommunen, «medeiers» penger, til en langt høyere verdi enn det hadde da jeg kjøpte eiendommen. Penger som vi flere ganger har betalt skatt og avgifter av. Nå finner kommunen det betimelig å grabbe til seg en enda større andel av de verdiene vi har skapt og det arbeidet vi har nedlagt.

Mennesket er, i sannhet, det eneste vesen som kan flåes mer enn en gang, og det mens det enda er i livet.