I Folkebladet av 19. oktober 2022 leste jeg følgende: «Jobber dag og natt for å hjelpe sin syke sønn — nå søker Gamst etter økonomisk hjelp fra Staten».

Nesten ett år tidligere, 21. januar 2021, skrev Nordlys: «Gjør alt han kan for å unngå at sønnen havner på gata. Ove ( 75) må bo i fjøset». I teksten til bildet av Ove Gamst fra Brøstadbotn i denne sammenhengen går det fram at han «...har brukt millioner. - Det er selvfølgelig verst for han som er syk, men det er lommeboka mi som blør mest, sier Ove Gamst».

Etter å ha lest Nordlys-oppslaget den 21. januar f.å. stilte jeg noen spørsmål adressert til «dem dette forholdet måtte/burde angå» i andre organ enn avisa Nordlys i håp om å skape mer publisitet om noe jeg syntes var helt horribelt. Jeg håpet at noen av Oves partikamerater — i alle fall har han vært mangeårig og aktivt medlem av Arbeiderpartiet slik jeg kjenner den politiske historia i Troms — skulle gjøre noe i tråd med Aps hallelujarop om solidaritet for å hjelpe en hardtslitende far i hans kamp for sønnen — og for hans egen helse.

Hvor lenge må eksempelvis hedersmannen i Brøstadbotn vente — på «trygghet for liv og helse»?

Jeg vet ikke om spørsmålene nådde de personene og organene som burde være de mest naturlige til å hjelpe Ove Gamst med hans økonomiske og sosiale problemer. Saka ble antakelig arkivert i all stillhet, både av stortingsrepresentanter, politiske partier og medier. Jeg har ikke registrert noe om den siden januar i fjor før Folkebladet brakte den fram for noen dager siden. Det er jo så mye annet som er mer viktig å publisere for tida enn skjebnen til en eldre mann og hans syke sønn...

Ved siste stortingsvalg ble Cecilie Myrseth valgt som en av Arbeiderpartiets representanter fra Troms. Så vidt jeg forstår er hun født og oppvokst ikke langt fra der Ove Gamst bor. Hun burde derfor kjenne godt til hans historie. Men har hun, som helsepolitisk talsperson for Ap og første nestleder i helse- og omsorgskomitéen, gjort noe som kunne bidratt til at livet for Ove Gamst og sønnen ble i det minste like bra som det det er for deg og meg, kjære leser?

Man skulle forvente det etter de veltalende utsagna hun har kommet med om helse- og omsorgspolitikk etter den 21. januar 2021. Og ikke minst i et intervju foran det siste stortingsvalget, der hun utbasunerer at viktigste saker blant annet er trygghet for liv og helse. Jeg blir vel karakterisert som flåsete og ufin når jeg tillater meg å kalle alle slike politikerutsagn for bla, bla, bla...

I Nordnorsk debatt 4. mars 2022 deler Cecilie Myrseth sine tanker om regjeringas arbeid med å sikre at psykisk helse blir en hovedprioritet: «Vi satser på lavterskeltilbud i kommunene og en styrking av spesialisthelsetilbudet for de sykeste pasientene», skriver hun innledningsvis. I det avsluttende avsnittet skriver hun følgende:

«Nedstenginger, isolasjon og frykt sliter på de fleste, men ekstra hardt på noen. I en tid der kriser rammer oss, og sårbare grupper blir enda mer utsatt, er det særlig viktig å sikre trygghet der vi kan. Folk skal få merke at det blir lettere å få hjelp, både med og uten diagnose. I en tid med krise og uro kan vi også gjøre en stor forskjell for mange, med å bry oss og ta vare på hverandre».

Da vet vi det. Gode ord. Men hva med handling? Hvor lenge må eksempelvis hedersmannen i Brøstadbotn vente — på «trygghet for liv og helse»?

Jeg vil til slutt ta med at jeg ikke kjenner Ove Gamst personlig. Men hans rop om hjelp i en kritisk situasjon uten å bli hørt har berørt meg sterkt. Derfor dette innlegget.