En alvorlig tankevekker

Jeg hadde besøk av min sønn på søringkontoret mitt her om dagen. Sønnen er tro mot sitt opphav og snakker en klar og tydelig nordnorsk dialekt, dominert av dialekt fra midtfylket hvor han trådte som barn, og med innslag av Tromsø-dialekt etter mange år i den store byen. Men selv om han gjør godt rede for seg i snakketøyet, var jeg ikke forberedt på den bomba som skulle komme.

– Han snakker mer utpreget dialekt enn deg, var det det plutselig en kollega som sa. Jeg trodde nesten ikke det jeg hørte. Jeg, som er så glad i dialekten min og stolt slår om meg med både fesk og telbud, det er bare så vidt jeg ikke sier pezza også. Kjæresten min heter Benedicte, og jeg får skjenn av min mor når jeg slumper til å si Benedecte, som man ville sagt på bygda for litt siden. Man sa i alle fall dekt der andre sa dikt.

Men likevel altså, fikk jeg dette. Dette slaget over ansiktet. Din sønn snakker bredere enn deg. Det ble en alvorlig tankevekker, som jeg sikkert burde avfeid som vås. Mine barn palataliserer jo ikke engang. Det er jo mann, ball, tull der jeg snakker på et ordentlig vis og sier mainn, baill, tuill. Jeg er godt oppdratt slik sett, jeg hadde en tante som til og med sa Stein-Guinnar.

Men jeg avfeide det ikke, selv om jeg var bestyrtet. Min kollega Finn-Oluf, heretter Fijnn-Oluf, har et godt øre for språk, og hadde belegg for sin ytring, selv om den kom spontant. Jeg har lagt meg til noen endelser og noen avrundinger som umerkelig, som en tyv om natten, har sneket seg inn i talemålet mitt. Jeg er nesten helt sikker på at det ikke er med vilje.

Det er altså ikke snakk om språklige identitetsmarkører som jeg i stedet for eg, eller (Gud forby) ikke når jeg mener ikkje. Nei, vi snakker ørsmå, uhørlige, uhyrlige skritt — i feil retning. Foran, for eksempel. Jeg hørte plutselig meg selv si foran, da det var snakk om hvem som skulle sitte i framsetet i bilen. Kæm ska sette foran, sa jeg. Det har jeg aldri sagt før.

Jeg har alltid sagt framme – kæm ska sette framme?. Jeg har også alltid sagt framførr, når for eksempel noen sitter foran deg på kino. Men nå satt jeg plutselig der og sa foran. Forrige helg sa jeg også kirke. Jeg følte at jeg ikke hadde noe valg, det skulle være konfirmasjon i Grefsen kirke, og her fikk jeg plutselig to problem, både vokalen -i og endelsen -e.

Jeg vurderte først Grefsen kjerka, fordi min dialekt har a-ending i hokjønnsord, både bestemt og ubestemt form; ei kjerka, den kjerka. Men det hørtes så rart ut, og veldig formelt. Vi kan si Lysbotn kapæll, men ikke Hillesøy kjerka. Vi sier Hillesøykjerka. Eller, for å være helt korrekt og lokal: Hellesøykjerka. Jeg vurderte Græfsnkjerka, men slo det fra meg. Endte opp i Grefsen kirke.

Sånn går no dagan. I alle fall om man ikke tenker over saken. Men det har jeg gjort, og kommet til at dialekten min er såpass viktig for min identitet at jeg må ta grep. Etter at TV2 kom og løste opp i NRK sin utrydningstrang av norske dialekter, er det blitt mer aksept for å snakke litt rart. Vår egen Ingerid Stenvold har gjort en kjempejobb i riksmålskanalen i så måte. Så tror jeg også at nordlendinger, meg selv inkludert, har vært litt for streng mot språkforvirra utflyttere. Ikke rart folk kvier seg for å flytte hjem hvis man kan bli hengt ved daggry for litt knoting.

Nøyaktig hvilke grep jeg skal ta for å holde på dialekten er jeg ikke helt sikker på. Dessverre kommer jeg fra et relativt bannskapsløst hjem — selv med en far fra Yttersida av Senja — så det kjennes ikke naturlig å bevare sjela gjennom å dra på med gorrhysa og hestkuk, selv om sistnevnte kraftuttrykk falt i en ordveksling i Rådhuset i Tromsø for noen år siden. Lurer nesten på om kollegene mine ble litt skuffa over den tafatte språkføringa til han nye nordlendingen.

Jeg har blinket meg ut noen få markører som jeg tenker å holde på, uansett hva som hender. Det ene er utstrakt bruk av pronomen foran navn, som i han Kåre, ho Johanne. Erfaringsvis er dette en av de første pilarer som faller når nordlendinger utsettes for språkpress. Nå er det jo ikke helt uproblematisk, kanskje, å holde på disse pronomenene, siden det hefter betydelig usikkerhet rundt både han og hun, men det får våge seg. Det gjelder å bruke hodet og justere ved tvil.

Det andre jeg skal kjøre på med er de nevnte e-ene i trykksterke stavelser, som teltak og telfeldig. Dette dialekttrekket er som nevnt også veldig utsatt, og det er mulig jeg må overdrive litt for å holde på det. Jeg kan derfor komme til å vurdere trenn for trinn og derekte for direkte, etter modell av Moddi, som i gode stunder godt kan komme til å si at han skal ta trekken (trikken) når han er i Oslo.

Eller de som sier klæppfesk, for klippfisk. Det er også en overdrivelse, det fins ingen, ikke engang nordpå, som sier de kvite klæppan ved Dover. Men man skal ha for forsøket.

Uansett – han Fijnn-Oluf skal få ete de ordan i seg.