Er norsk politikk en skam for det norske samfunn?

På spørsmålet som overskriften stiller, er svaret for meg et entydig ja. Vi har et land som fra naturens side er rikt både når det gjelder natur, og ved sin rikdom av drivbare naturressurser på og i havet langs vår lange kyst, og dyrkbar jord mellom metallrike fjell.

Et land der vi har både sommer med sol og regn, der vi kan sitte og nyte sola også hele natta om vi vil. Her har vi også vinter med kulde, snø, mørke, nordlys og stjerner som lyser nesten hele døgnet mens sola er borte.

Det var en tid der «by og land gikk hand i hand» til felles utnyttelse og glede. Langs hele landet fra nord til sør var det dyrket jord til produksjon av jordbruksprodukter, der overskuddet av produksjonen gikk til omsetning i byene, og derfra videre ut i landet og verden for øvrig. De som bodde på landet kjøpte til gjengjeld varer og tjenester fra byen.

Kona og mannen delte om ansvaret for heimen. Mannen var borte på fiske for å gi familien nødvendige kontanter, mens kona var heime med ansvar for heimen med barn og dyr på fjøset. I tillegg var både fedre og mødre rause med å yte fysisk hjelp når noen i nærheten trengte det. Det var et godt samfunn å vokse opp i og leve i. Et samfunn der hver familie hadde sitt eget hus med tilbørlig avstand til andre hus og familier. Men nær nok til å gi de som vokste opp en følelse av tilhørighet til stedet, og egen storfamilie med søskenbarn, tanter og onkler og besteforeldre.

Begynnelsen på slutten av denne perioden fikk vi da våre sentrale politikere på 1950-tallet fikk avviklet kombinasjonsdriften jordbruk og fiske, uten å legge til rette for alternative arbeidsplasser. Når vi i tillegg fikk en helt nødvendig kvinnereisning med kvinners rett til utdanning og arbeid utenfor heimen, uten at det heller ikke ble oppfattet som sentrale politikeres ansvar og legge til rette for å gi slike arbeidsplasser på deres eget hjemsted. Ja, da var utfallet gitt.

Men dette var bare starten av vårt samfunns forandring. Med partiet Høyres sentraliseringsiver er bygdesamfunnene særlig i nord nær lagt øde med en bosetting der mellom 60 og 80 prosent er gamle mennesker. Det betyr mennesker som er mer avhengig av nærhet til offentlige tjenester enn yngre mennesker. Derfor er flyttingen av offentlige tjenester til byer og større tettsteder en katastrofe.

Selv politiet som tidligere hadde som mål å være de første på åstedet når noe galt hadde skjedd, er i dag den aller siste som ankommer åstedet, om de kommer. Mi datter ringte politiet en natt hun var oppe og så noen unge som brøt seg inn i naboens hus, som for øyeblikket sto tomt. Da politiet fikk vite at det ikke var personskade, så svarte de at da hadde de ikke anledning til å komme. Dermed fikk tyvene gjøre sitt arbeid i fred.

Jeg vil derfor anmode våre sentrale politikere om å be kommunene om å opprette borgervern, slik at politiet kan slippe å ta imot meldinger om uro ute i distriktene. Eller kanskje gi distriktene tilbake sin gamle lensmann som med sin nærhet og kunnskap om menneskene i sitt område, igjen kan være den første på et åsted.

Men det er ikke bare mangel på offentlig hjelp for å styrke næringsutvikling og dermed gi distriktene flere arbeidsplasser og få politiet tilbake, som i dag er nødvendig for å styrke bosettingen i distriktene. Det mangler også en innsats på flere andre områder, blant annet på området samferdsel.

I sin tid klarte Ole Tobias Olsen å få jernbanen bygget videre fra Trondheim til Fauske. Den siste biten ble blant annet bygget ved hjelp av tyske krigsfanger. Senere er banen kommet videre til Bodø.

Da jeg i sin tid startet med høns og klekkeri kjøpte jeg utstyr fra Ole Hauger på Moelv, som fristet med fri levering til nærmeste jernbanestasjon. Glad for det måtte jeg betale omladning i Bodø, frakt til Harstad med ny omladning der, og så frakt videre til min nabokommune. Heldig for meg?

Hvorfor får vi ikke jernbane hele veien fra Oslo til Kirkenes? Det er vanskelig for oss ute i distriktene å forstå dette, når man har så mange baner i sør at man kan legge noen ledige ut til turistkjøring med dresin. Kanskje kunne man i stedet bygge ut en jernbane videre fra Fauske til Kirkenes? Men da må det sees bort fra kravene fra byene Tromsø og Harstad om at de skal komme først igjen, som har både flere daglige flyavganger og flere daglige båtanløp.

Det er distriktene særlig i nord som trenger oppjusteringer. Der har vi ikke riksvei med flere kjørefelt, men smal og svingete vei, og med ferge-overgang midt i Nordland. Selv i den nye tunellen som binder Troms og Finnmark sammen, er bygd med minste veibredde for riksvei.

Vi har tidligere hatt et politisk regime gjennom flere perioder som bare var opptatt av de muligheter som ligger i form av vekst i byene. Det er derfor trist å se at så mange i distriktene ikke ser at Høyre er et parti som tror at å bo i blokk i byen med opptil 40 familier i etasjer over hverandre med adgang til opera, skal være toppen av glede for vekst og utvikling av gode familier.

Det er heller ikke oppløftende å se at så mange ikke evner å se den uretten som gir enkelte mennesker muligheter til å bli milliardærer på utnytting av fellesskapets ressurser. Det er ikke nok å si at deres innsats gir arbeidsplasser, når de drar til Sveist for å unngå å måtte dele gevinsten med sine egne landsmenn. Dette mens de kjemper ivrig for å få beholde alt som personlig gevinst.

Høyres avgang som regjeringsparti har gitt muligheter for sammenslåtte kommuner i sterkere grad å kunne utvikle sin egen, gamle kommune. Det samme gjelder desentralisering av en del offentlige tjenestekontorer som både betyr bedre samfunnstjeneste og arbeidstilbud for flere unge fra distriktet, som kan finne seg jobb på sin egen heimplass. Det samme gjelder muligheten for å kunne ta delstudier i kombinasjon med arbeid på, eller nær egen heimplass.

Tilhørighet er en egenskap som lett går tapt når de unge må bruke hele sin studietid borte fra egen heimplass. Dette kan alle bidra med ved å delta i aktiviteter som binder menneskene i bygdene/kommunene sammen til fungerende samfunn, der enkeltmennesket føler tilhørighet — i stedet for at avisen og godstolen foran TV skal prege deres verden.

Vi sier «tvi», og håper at sittende regjering får nødvendig støtte i arbeidet med å gjenreise distriktskommunene. Det er distriktene i nord som er hardest rammet av vårt tidligere Høyre-styre.

Høyre ved Erna Solberg har allerede proklamert støtte til privatisering av helsesektoren. Det er jo opplagt. I byen finnes jo det største kundegrunnlaget som igjen gir mest til eieren. Det vil automatisk gi et enda dårligere grunnlag for å få leger til distriktene.

Kravet om en endring av loven om kjøring på skuter i utmark med krav om rett til å kjøre hvor de vil, er en gavepakke til unge menn med stor lyst til fart og spenning. Men er til skade for både dyr og fugler i skogen, og til ergrelse for oss som enda bor i distriktene.

Sittende regjering har gått til valg på å gjenreise «hele Norge». Vi må slutte å klage, og heller gi regjeringen støtte og hjelp til å gjennomføre dette på en tjenlig måte.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her