Da er vi i gang med en splitting av Troms og Finnmark fylkeskommune, og etter alle solemerker vil denne være en realitet 1. januar 2024. Fylkesrådet, som består av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har nettopp kommet med sin utredning på 64 sider som skal underbygge søknaden om deling.

Denne skal behandles i ekstraordinært fylkesting 25. februar i år, og deretter sendes til regjeringen. Fylkesrådsleder Bjørn Inge Moe har uttalt til media at det er flere fordeler enn ulemper ved å foreta en splitting av fylkene. Det trekkes fram tre hovedargumenter: Hensynet til demokratiet, nærhet mellom beslutningstaker og tjenesteproduksjon, og til sist; lange reiseavstander. Jeg skal i det følgende forsøke å kommentere disse argumentene, samt hva reverseringen vil gi som resultat.

Hensynet til demokratiet ved hele regionreformen kan diskuteres. Denne reformen har vært oppe til behandling og debatt mange ganger tidligere. Sterke krefter i Arbeiderpartiet har ønsket endringer, men lite har skjedd. Den borgerlige regjeringen vedtok å gjennomføre regionreformen, og besluttet at antall fylkeskommuner skulle reduseres fra 19 til 11 fra og med 1. januar 2020.

Mye kan sies om prosessen fram til dette vedtaket, og at denne var dårlig forankret er helt sikkert riktig, men tross alt var det et lovlig fattet vedtak av Stortinget.

Jeg klarer ikke å se noen fordeler ved å splitte fylkeskommunen, og jeg registrerer at dette er en totalt mislykket reversering

Nærhet mellom beslutningstakere og tjenesteproduksjon er ikke mye endret etter sammenslåingen, og har liten praktisk betydning. Fylkesrådet har valgt å opprettholde Vadsø og Tromsø nesten uforandret. Jeg tror for øvrig ikke at det akkurat er kø av folk som skal på besøk til fylkeskommunen.

Lange reiseavstander er en realitet. Imidlertid er det fullt mulig å organisere både det politiske og administrative arbeidet slik at ulempene minimaliseres. Vi har jo lært å benytte oss av de digitale møteplassene på en helt annen måte enn tidligere etter at pandemien rammet oss, og vi kan vel i mange sammenhenger fortsette med det — også etter korona.

Det politiske flertallet vil dessverre foreløpig opprettholde fylkeskommunen som forvaltningsnivå. Men for å leve opp til dette ønsket, burde det i hvert fall være en viss størrelse for å kunne inneha et minimum av nødvendig kompetanse og utviklingskraft. Det kan ikke sies om en fylkeskommune med i underkant av 75.000 innbyggere — som Finnmark vil bestå av etter reverseringen, og for øvrig heller ikke Troms med sine 168.000 innbyggere.

Dessverre vil sannsynligvis den negative befolkningsutviklingen fortsette i distriktskommunene, og som forøvrig er den absolutt største utfordringen vi har her nord. Sistnevnte har dessverre ikke vært et mye aktuelt tema på fylkestinget, hvor de siste to årene har gått med til å planlegge en reversering — som vil være med på å forsterke den negative utviklingen ytterligere.

Det vi kan se etter sammenslåingen, er at større kompetansemiljøer har gitt et bedre tilbud til våre innbyggere. Utdanningsetaten har både dokumentert og fremmet denne påstanden. Våre elever gjør det stadig bedre, og det satses på utdanning i videregående skole — også yrkesfag som er spesielt viktig i vårt fylke.

Det er selvfølgelig også rom for effektivisering når to fylkeskommuner slås sammen til én, men det har fylkesrådet i svært liten grad gjort noe med. En effektiviseringsgevinst kunne vært brukt til å gi et bedre tilbud i fylket vårt — hvor vi i dag opplever det motsatte på flere områder.

Oppsummert klarer jeg ikke å se noen fordeler ved å splitte fylkeskommunen, og jeg registrerer at dette er en totalt mislykket reversering. Det eneste positive er at flere vil se at fylkeskommunen kan nedlegges, og at oppgavene overføres til kommunene. Da vil i alle fall argumentet om at beslutningene tas nært folket være riktig.