Året var 2000. Finnsnes fikk bystatus. Min sønn, Thomas, var seks år. På tide med en skikkelig ferie. Vi skulle reise langt. Så langt bort at vi ikke kom til å se kveldssola etter barne-tv på vekkesvis. Vi hadde spart penga, dollars, vi hadde jobba, i månedsvis.
Stillehavet rundt-i-tull. Store lange havstrekk, store og små øyer. Hawaii, New Zealand, Cook Islands. Strender på kilometervis, magedans, blomsterkranser, palmesus, kokosnøtter her og der, de vakreste solnedganger. Vi knytta gode og sterke band, lille Thomas og eg. Vi fikk venner for livet. Det hender at vi mimrer om reisen, vel 20 år etterpå.
Det som sitter igjen av ferieminner hos et barn er samværet, lek og glede med foreldre og venner
No kommer innledning til mitt budskap: Etter pandemi og restriksjoner. Foreldre kjenner på skam og skyld for at barna ikke har fått reise bort og vært på ferie i syden. Når det nylig var streik i SAS toppa det seg for mange foreldre. Stress, sinne, frustrasjon. En sydenferie blei kansellert igjen.
Mitt budskap: Vår lange reise, våre dyre flybilletter til tross. Når Thomas tenker tilbake, så er det menneskene vi møtte som han først husker. Vi kunne like gjerne feriert ved ei sandstrand på Senja. Det som sitter igjen av ferieminner hos et barn er samværet, lek og glede med foreldre og venner. Ei lita oppmuntring til foreldre som plages med ideer om å reise langt og dyrt på ferie til neste sommer.
Kortreist er in, det kan også ferie være.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her