Skråblikk fra naustdøra

I dag skinner sola, men naustdøra ligger i skygge, noe som innvirker på tankebanene mine. Unnskyldning til reinsamene på Fosen blei framført på truverdig vis av representanter for regjeringa. Det er grunn til å tro den satt langt inne, unnskyldningen. Den antatte prosenten av samisk DNA som måtte renne i årer og vener, «kroa» seg. Men var det grunn til det?

Den som fulgte godt med på TV – sendinga, fikk med seg at det var en beklagelse adressert eksklusivt til fosensamene, ikke til samer generelt, ikke engang til lenkegjengen i Oslogatene. Adressaten for beklagelsene, de cirka 30 samene som driver i rein-næringa på Fosenfjellet, kunne faktisk vært presentert med «navns nevnelse».

Før jeg tar meg en kaffekopp, vil jeg bare si at beklagelsen var forventa og berettiga. Reindriftsamene har vært utsatt for brudd på menneskerettigheter. Det har vært gjort «inngrep i ei tradisjonell næring»?

Dermed blir jeg sittende på dørstokken til gammelnaustet og se tilbake på det som var. Det gjør jeg ofte. (Onde tunger ville ha et godt poeng om de anklaga meg for å leve i preteritum.)

I barndommen og ungdommen min ville de fleste beboerne i bygda skrevet «småbruker og bonde» under; tittel / yrke, på offentlige skjemaer. I generasjoner har det vært slik. Fiske og jordbruk i kombinasjon, var hovedregelen . Kjerring og unger tok «trøkken» heime - i hus og fjøs når mannen var på fiske. På denne måten hadde familien «minst to bein å stå på.» Slo det eine feil, kunne en klare seg likevel. Naboer og slektninger trådte også til, om det gjaldt.

Han bestefar lå i timevis i Stillebukta og stakk kuskjell (arctica islandica) fra den svartbredde robåten sin » Kuskjell var ettertrakta av både fiskeren og fisken. Som halvvoksne guttunger prøvde vi brødrene å følge i Hans` «kjølspor». Vi stakk agnskjell, egna lina og hengte fisk på hjell. Når det blei for varmt i været for henging, sykla vi til Sollidalen med fiskekasse på bæreren. Erfaringa sa at sollidølene alltid var «ferskfiskhogen».

Ellers leverte vi fisk til fryseriet til han«Koll – Arntsen» på Finnsnes. Vi trengte ikke å ha med oss regelbok med oss på tofta . Ikke var det krav om fangstrapportering. Hvor det var lov å fiske, hvilke fiskeslag en kunne fiske, til hvilken tid,  med hvilke redskaper og lovlig størrelse på fangsten var i hovedsak overlatt til vanlig bondevett og sunn fornuft. Og det er neppe heimefisket og kystfisket som skal beskyldes for rovdrifta som blei drevet på en viktig ressurs som sildestammen på norskekysten utgjorde på 50-/ 60- tallet.

Bølgene fra hurtigbåten fra Tromsø slår mot båtstøa, beveger flakene av blæretang ytterst på fjæra og hanker meg inn på temaet igjen. I havet var det fisk. I dag er det ikke fisk i Gisundet.

Seien, som årvisst dukka opp på Kobbeøyrgrunnan, har glimret, i grønt, med sitt fravær i mange år. Silda, «havets sølv» som pleide å dukke opp i «Stillebukta» hver høst, er også heilt fraværende. Torsk av noen størrelse, er utelukket. Så da spiller det kanskje ingen rolle at det ikke er agnskjell å finne lenger. Hva skal vi med den, når det ikke er fisk? Sjøstjerna er borte vekk. Skjell var mat for sjøstjerna. Kråkebollene tok heilt over. Dette er bare noen av iakttagelsene gjort utafor naustdøra.

Om vi var samer, alle mann, ville det være lite trøst i beklagelsen.

De fleste av oss her i bygda er ikke samer, og sjøl om så var tilfelle, ville vi neppe hatt grunn til å føle oss inkludert i Statsministeren`sbeklagelse for å ha påvirka livsgrunnlaget til et trettitalls samer.

Er det ikke på tide at andre grupper som frarøves livsgrunnlaget,også mottar en uforbeholden unnskyldning fra Statsministeren, når han først er i gang.

Arbeiderpartiet har i sitt progam « Trygt arbeid til alle», som nr. 1.Dette har kommunepartiet fått med seg. Derimot virker det ikke som de lokale kommunestyrerepresentantene fra partiet har lest videre i programmet sitt. Å tolke ut fra holdninger tilkjennegitt på medlemsmøter og avstemminger i kommunestyret, har de ikke lest eller forstått det som står videre i programmet, om « en rettferdig klimapolitikk som kutter utslipp og skaper jobber».

Det er her jeg mener partiet deltar i  en «kommunal spagat» mellom hensynet til «arbeidsplasser» og hensynet til miljøet. Spørsmålet kan kokes ned til hva som anses å være viktigst, arbeidet som utføres i tradisjonelle næringer omkring i kystbygdene, eller arbeid i oppdrettsnæringen, på slakteri eller i merdene. Når det gjelder utnyttelse av Gisundet, er svaret ikke et «både og». Det skulle ikke være nødvendig for lokalkjente kommunerepresentanter å mistolke konsekvensene av å gå for SalMar-anlegget på Klubben. Like godt kunne de sunget, evt.sitert fra, «Kor er hammar’n du Edvard»: « Det du pusla med Edvard, det blir altfor smått. Økonoman er dårlig fornøyd». Gjennom avstemminga blei det signalisert til beboere i Gisundet : «Drit i miljø og tradisjoner og kom til «vårs» i Klubben og få ordentlig arbeid»!

Lista over påførte begrensninger av mulighetene til å drive tradisjonelt som småbruker/fisker, antar lengden av en stemmeseddel ved kommunevalget..

Når jeg har tømt kaffekoppen, vil jeg nevne øvrige hindringer som begrenser det tradisjonelle fisket på kysten.

Det fins 1.220 laksemerder på norskekysten. Laks og ørret i merdene produserer minst like mye kloakk som åtte byer med en million mennesker hver. I tillegg legger merdene beslag på arealer som blir utilgjengelig for tradisjonelt fiske. Et annet forhold er at merdene har økt i størrelse ( totalt med 221 prosent fra 2005) og avstandene mellom hver merde har økt med en faktor på 6, siden 2005. Når det også tas hensyn til en bebudet økning på cirka 50 merder i de kommende årene, og at området rundt merdene er uegna som fiskeplasser, skisseres en dyster framtid både for heimefiske ogtradisjonelt kystfiskeri. Vindmøller til havs blir kanskje den neste store satsinga på kysten og representerer følgelig nye utfordringer for tradisjonell næringsutøvelse.

Hva med det tradisjonelle jordbruket. Der står det vel bra til?

Igjen vil jeg ta utgangspunkt fra naustdøra. Med et «skråblikk» kan eg «augneleta» det meste av innmarka til bruk nr 51.

Det er ikke rare jordbrukseiendommen, jeg befinner meg på, her jeg sitter og «kokkelure». Likevel hadde foreldrene mine fjøs med låve, to kyr, sauer og høns på femti – og sekstitallet.. På den gamle soneplanen for Lenvik Kommune blei eiendommen vurdert som jordbruksland.Arealet blei utnøtta optimalt til potetland og slåtteteiger, til tross for at det i bratteste laget for både hest og traktor. Høyet blei båret på ryggen fra hesja, som i « Der kor ingen skulle tru..»

For å «skrape» nok høy til to kyr, var det nødvendig å høste andre eiendommer «på halvpart»

Da eg planla å bygge hus på en bergenakke ovenfor veien, brukte jeg tre heile år på søknad etter søknad, bare for å få «frigitt» tomta fra den gjeldende «soneplanen», som slo fast at her lå det til rette for jordbruk. Etter tre år, i 1983 kom tre personer fra fylkets jordbruksetat i Tromsø, klatra halvveis opp til tomta, merka på «atterskankan» grunnen til at kotene på kartet lå tett i tett, snudde brått og erklærte til undertegnede at terrenget og beskaffenheten m.h.t. bonitet ikke inviterte til å drive jordbruk. Hvor «jøger» og glad går det an å bli over slik tale – etter tre års mas ( eg har tatt vare på korrespondansen til lesnad i dystre stunder.)

Opplevelser i møte med Troms Kraft AS, Arva, Troms Kraft Produksjon eller hva de nå heter.

Besteforeldrene mine avga mark på eiendommen, som i dag heter bnr. 51, til Troms Kraftforsyning på 1930 – tallet. Det var bestemt gjennom lovverket at dette skulle skje vederlagsfritt. Her nyttet det ikke med hoderisting.

Over eiendommen går det i dag høyspentledning og fleire lavspentledninger. Dette er vel og bra. Men da jeg tok kontakt med TK i 1983 med spørsmål om å få lagt «høyspenten» i kabel rundthustomta, hadde de nok en dårlig dag på kontoret. Nok om det. Svaret var nei, men for den nette sum av 80.000 kr kunne det ordnes glatt. Jeg svarte «forsyninga» at for den prisen kunne jeg «forsyne meg»betale halve huset, inkludert tomta, som jeg fikk billig. Så løysinga blei at jeg flytta huset til lovlig avstand fra høyspentlinja.

Den 11.oktober 2021 avsa Borgarting Lagrett dom om utskriving av eiendomsskatt for jorda som kraftselskapene har « konfiskert» under kraftlinjene. At linjene er en pest og ei plaga er kjent, men at grunneierne i tillegg til redusert verdi på eiendommen skal betale eiendomsavgift, «bær i augan på nån kvær» Avgjørelsen i lagretten er anka til Høyesterett, som i sin tur avviste anken. Dommen i Høyesterett er nå rettsgyldig, og ikke gløm at også samer - med innlagt strøm, må betale.

Ikke bare TK har linjer, stolpe opp og stolpe ned, med master  spredt utover fylke og kommuner. Televerket har også vært med på moroa.

Under vedhogsten for to år siden blei det tatt kontakt med Televerket, med spørsmål om hva som kunne skje hvis et tre ved et uhell skulle falle over ledningene. Svaret var enkelt; ingenting. Ledningene og stolpene var ikke i bruk. På neste spørsmål om Televerket kunne fjerne rudimentene av «forna dars» høyteknologi, var svaret Ja — men på jordeiers bekostning. Det blei også oppgitt navnet på et underselskap som kunne hyres for jobben. Servicen er på topp. Trenger du noen å prate med, er det bare å ringe.

Regler kan oppfattes som unødvendige. Noen ganger er de nødvendige, og noen ganger er de verken nødvendige ellerrettferdige.

Bror min søkte Lenvik kommune om byggetillatelse, for å bygge et nytt naust til erstatning for gammelnaustet, som stod i fare for å bli tatt av stormfloa. Det blei det blankt nei fra Lenvik kommune — med henvisning til byggeforbudet i strandsonen, som utgjorde 100 meter fra fjæra, eller all jord som befant seg «nedfor» fylkesveien. Det er vanskelig å klare seg uten naust for folk som har vokse opp i den gamle levemåten. Konsekvensen av avslaget blei at gammelnaustet blei forsøkt redda fra havstigninga, som oppleves som en realitet, tross alle fornekterne som påstår det motsatte. Kan det være rart om en har løst å servere noen «kraftsalver».

«Mest eg veinte på unnskyldninga har eg nokka vedkløyving å bestelle. Men no skal eg først daille meg heim».

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her