I et innlegg som svar på Nordlys sin lederartikkel, drar Vidkunn Haugli opp demokratikortet om den frie debatt. I forholdet til Norges bidrag til Ukraina har regjeringen både bevilget midler til humanitær bistand, til militært utstyr i første omgang med verneutstyr, i neste omgang med skarpe våpen. Venstres leder, Guri Melby, krevde tidlig i regjeringens oppfølging at våpenhjelp måtte ytes.

Jeg støtter regjeringens vei. I den situasjonen som hersker bør ikke Norge være i front med hjelp av militært våpenutstyr. Et lite korrektiv til den ellers kunnskapsrike Haugli.: Norges fastlandsgrense til Russland er kanskje bare 198 kilometer. Legg da til at vi har et enormt ressursrikt havområde som grenser opp til Russland. I dette havområde finnes Svalbard som er norsk territorium, men med spesielle avgrensninger som gir blant andre Russland rettigheter til å drive virksomheter her.

Den strategiske beliggenhet Norge og havområdet i nord og vest har, tilsier at vi er både forutsigbar og holder åpne kanaler til Russland på vitale områder som har med felles sikkerhet å gjøre. Vi skal leve tett innpå Russland, også under den konflikten som pågår i Ukraina og i fremtiden. Geografien endrer seg ikke, grensene mellom landene skal også forbli uforandret.

Da står Norge virkelig sammen om noe, fullt og helt og ikke stykkevis og delt. Vi kjekler ikke, vi applauderer

Noe har med timing å gjøre og militære skarpe våpen ble aktualisert etter at europeiske land som Tyskland valgte å sende våpen, samt at de nøytrale ikke-Nato-medlemmer, Sverige og Finland også gjorde det samme. Da var det greit at Norge fulgte på. Har vi vært første ute med slike tiltak, ville det fra russisk side lett blitt tolket som langt mer aggressivt enn hva vi gjør nå. Da var det fornuftig av regjeringen å ta seg litt tid til å behandle hvorfor Norge skulle fratre en lov, seksti år gammel, om ikke å selge våpen til land i krig, eller hvor fare for krig var stor.

Når så hovedforsamlingen i FN, med overveldende flertall, har vedtatt å fordømme Ukraina-invasjonen fra Russland og plassert ansvaret på russiske ledelse, så er det også et særdeles tungt signal som rettferdiggjør hjelp til Ukraina med all nødvendig bistand. Men dette vedtaket kom i ettertid av regjeringens beslutning om salg av våpen i tillegg til militært verneutstyr.

Nå får jeg litt følelsen av «pay back» fra Guri Melby fra tiden hun satt i regjering. Da var det nåværende posisjon som satt i opposisjon og påla regjeringen mer omfattende Korona-tiltak enn det forrige regjering da foreslo. Det er jo opposisjonens privilegium å være raskere ute, være pågående, være kritiske mot regjeringens politikk, fremme egne politiske standpunkter som alternativ til regjeringens.

foto
Arve Svestad Foto: Are Eriksen

På den andre side er det regjeringen som styrer i Norge, og som skal ha både et ansvarlig grunnlag for beslutninger som tas, ha gjort politiske vurderinger av disse og iverksette tiltakene. Det krever naturlig nok noe mer tid enn å jumpe på det første forslag som opposisjonspartiene foreslår. Da blir det gjerne kritikk av sendrektighet, noe forrige regjering fikk i stort monn av den tids opposisjon.

Nå er det vel «pay back -time», når rollene er skiftet. Noen ganger er det så mye bedre å erfare en samstemmighet fra politikerne, som den unisone applausen rettet mot Ukrainas ambassadør i Stortinget i dag. Da står Norge virkelig sammen om noe, fullt og helt og ikke stykkevis og delt. Vi kjekler ikke, vi applauderer.

Norge er et demokrati, og får høyeste karakter på demokratisk styresett. Det fordrer ei fri presse og frihet til meningsytringer og åpent debattklima. Vi har lover som sikrer at saker det offentlige har til behandling, blir offentliggjort og kjent for allmennheten. Grundighet i saksbehandling og sikre at ulike synspunkter kommer frem, er en hjørnestein for forvaltningen.

Om dette for noen kan synes tungvint og sendrektig, så er det likevel vurdert, også forskningsmessig, som den beste styringsform. Så kommer alt det andre som demokratier har, frihet og velferd, solidaritet og omsorg for andre, utvikling gjennom åpen og kritisk debatt.