Jeg viser til innlegget fra Oddmar Mathiassen i Folkebladet pinseaften og ser at han har fått ødelagt pinsefreden på grunn av mitt innlegg Folkebladet. juni. Det kan jeg ikke gjøre så mye med.

Innlegget hans bærer preg av så mye primitivt sinne mot alle som ikke er enig med han og etter hans syn «svartmaler# Kristelig Folkeparti slik at det egentlig ikke fortjener å besvares. Jeg har tidligere i mine innlegg tydeliggjort at Kristelig Folkeparti er et miniparti på den usosiale høyresiden i norsk politikk. Vi har ytringsfrihet her i Norge, og trenger ikke å stå til rette overfor slike som Oddmar Mathiassen som med alle sine «hvorfor, hvorfor, hvorfor ...» tydeliggjør at han ikke liker folk som helt klart kommenterer disse fakta.

Hva om vi andre og «vanlige folk» skulle utbe oss en forklaring fra Oddmar Mathiassen hvorfor vi ikke kan kommentere og redegjøre for virkningene av Kristelig Folkepartis politikk i samfunnet? Han regner tydeligvis med at vi bare må godta at han og Per-Inge Søreng skal få anledning til på en nedlatende og negativ måte å stemple oss som «viter», «hylekoret», «sosialist», «venstresiden» osv.

Det er en vesentlig grunn til at KrF ligger under sperregrensen og har liten tillit i samfunnet. I sitt forsøk på å monopolisere kristendommen tydeliggjør partiet i virkeligheten bare sin satelittrolle overfor Høyre og Fremskrittspartiet i norsk politikk. Det spørs bare om det er mulig å tydeliggjøre slikt overfor herr Mathiassen. Vi så jo tydelig for kort tid siden hvor ekstremt KrF var i saken om fargebruken på de fylkeskommunale skoleranslene. Nå har jo også saken om den kristne videregående skolen i Bergen kommet opp hvor rektor har fjernet Pride-flagget siden han ikke liker «agendaen» bak det. Det er litt av et såkalt «livssyn» dette representerer. Dette illustrerer kanskje på en for Oddmar Mathiassen ubehagelig måte hvilken svart/hvit-tenkning KrF besitter.

Denne rollen er bare ynkelig og patetisk

Jeg trodde Per-Inge Søreng selv var i stand til å besvare slike innlegg om barnehagene, men i likhet med Søreng har Mathiassen vært mer opptatt av å dele ut merkekapper som «venstresiden», «hylekoret», «viteren» og «sosialist» på personer de ikke liker istedenfor å holde seg til saken som diskuteres.

Det som er saken er at regjeringen foretar de nødvendige endringer i barnehageloven for å motvirke den verste og blå Erna-regjeringens politikk etter krigen med solid støtte av KrF til å privatisere lovbestemt velferd. I dette tilfellet var det barnehagene. Konsekvensene har vi også sett med at overskuddet ble ført ut av landet ved disse milliardsalgene understøttet av Ernas usosiale skattelettepolitikk. Jeg har også vist til forskning omkring dette.

Mathiassen kan rase og være så indignert han bare vil, men jeg tror han aldri noensinne kommer til å innrømme at han er helt utafor i denne saken. Nå utredes også en historisk utvidelse av abortloven hvor vi også slipper noen Ropstad-stunt. Alt dette må Mathiassen tåle å høre så lenge redaktøren i Folkebladet tillater å holde denne debatten gående. Hvis Mathiassen ikke liker å høre dette kan han jo bare gjøre som han tidligere har truet med — å si opp avisabonnementet sitt.

Mathiassen er jo riktig morsom når han påstår at jeg skulle skjønne Kjell Bondeviks «prioritering for vanskeligstilte» i sin anakronistiske motstand mot å innføre fargefjernsyn i Norge. Hvor har Mathiassen det fra at ressursbruken ved dette ville gå utover «de vanskeligstilte»? På grunn av denne type utspill fikk jo Kjell Bondevik fortjent i den politiske debatten tildelt merkelappen «mørkemannen». Han ble jo også tvunget til å skru på fargeknappen under OL-sendingene i Grenoble og Mexico City i 1968. Det gikk noen år før fargefjernsyn ble permanent i Norge.

Kjell Bondevik var ikke så «stor», men heller ynkelig da hele den borgerlige regjeringen sprakk med bulder og brak i 1971 og han ble «djupt såra og vonbroten» mens Senterpartiet fikk all skylda for dette. Herbjørn Sørebø skrev boka «Slik sprakk koalisjonen» etter denne skandalen. Dette skjedde etter at statsminister Per Borten hadde sagt at noen ganger måtte en statsminister lyve. På tur ut av Stortinget ville NRK intervjue han direkte under regjeringsforhandlingene, men Per Borten snublet i mikrofonledningene og hadde ingen kommentarer. Dette var litt av en regjering med «sprikende staur» å «ha på slep», som Mathiassen skriver. Hele denne komikken og skandalen med Kjell Bondevik i hovedrollen satt jeg selv og så på svart/hvitt fjernsyn mens jeg var hjemme på permisjon fra Forsvaret.

Bakgrunnen for dette var at Per Borten på en flytur fra København til Oslo i februar 1971 angivelig etter to campari med soda leverte et fortrolig dokument fra Norges Brüssel-ambassadør til leder av folkebevegelsen mot EEC, Arne Haugestad. Per Borten måtte til slutt innrømme dette med de konsekvenser dette fikk.

En annen statsminister fra selveste KrF og nevø av Kjell Bondevik med navn Kjell Magne Bondevik kom Putin i forkjøpet og løy i 1999 om at Norge var i krig under bombingen av Balkan, men måtte beklage dette fjorten dager senere. Han fikk også tildelt merkelappen «Bombevik».

Forøvrig kan Mathiassen slå opp i «Store norske leksikon» som ligger gratis ute på nettet og finne ut hva som står der om «profitt», «sosialist», «sosialdemokrat» og lære seg begrepsbruken der istedenfor å spille den klassiske borgerlige og listhaugianske offerrollen med å være hakkekylling. Denne rollen er bare ynkelig og patetisk.