I en artikkel av 11.02.2023 gir sjefredaktøren i Folkebladet oss lesere et innblikk i hans tanker rundt det kommende kommunevalget i Midt-Troms. I den forbindelse har undertegnede et ønske å legge frem noen av egne tanker rundt det kommende kommunevalget — først og fremst som generelle betraktninger, men også som en respons til sjefredaktørens artikkel.
Jeg kommer til å fokusere på valget i Senja kommune — den største kommunen i Midt-Troms og kommunen som jeg har best kjennskap til. Etter 15 år som aktiv politiker og folkevalgt i tidligere Lenvik kommune og nåværende Senja kommune, tror jeg at jeg kan påberope meg litt kredibilitet i denne konteksten.
Jeg ønsker å starte med det som jeg er enig med sjefredaktørens analyse av det kommende kommunevalget. Sjefredaktøren har helt rett når han peker på den nasjonale trenden som en viktig faktor som ikke kan ignoreres når det gjelder kommunevalg. Uansett om vi liker det eller ikke, nasjonale trender gir (dessverre) utslag også ved kommunevalget.
Ikke misforstå, nasjonale trender er ikke den eneste påvirkningsfaktor, men én av viktige påvirkningsfaktorer når vi snakker om kommunevalg. Andre påvirkningsfaktorer som er verdt å nevne er sammensetning og styrken til de lokale saker, ordførerkandidatenes popularitet, samt lokalpartienes sammensetning og politisk kapabilitet.
Når vi snakker om nasjonale trender, er det helt rett av sjefredaktøren å peke på Høyres formidable oppslutning i de siste målingene. Hvis trenden med målingen fortsetter til valgdagen, kommer dette til å endre det politiske kartet i Norge ved det kommende kommunevalget. I den forbindelse er det verd å nevne at regjeringsslitasje er et velkjent politisk fenomen, men i dette tilfellet snakker vi mer om en kollaps enn slitasje.
Ifølge pollofpolls har gjennomsnittsmåling for Høyre i 2022 vært på 27,1 prosent, mens Arbeiderpartiets og Senterpartiets gjennomsnittsmåling i samme periode er på forholdsvis 21,5 prosent og 7,2 prosent. Hvis vi ser på tallene for 2023, er trenden enda verre for Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og enda bedre for Høyre. Jeg skal ikke gå nærmere inn i analysen hva dette skyldes, til tross for at jeg har noen klare tanker som forklarer utviklingen.
I motsetning til sjefredaktøren, mener jeg at jokeren ved det neste kommunevalget i Senja kommune ligger hos Senjalista og Sosialistisk Venstreparti
Ifølge sjefredaktøren er Arbeiderpartiet jokeren i det kommende kommunevalget i Senja. I den forbindelse begrunner sjefredaktøren sin påstand ved å påpeke at Arbeiderpartiet og Høyre har lang tradisjon med samarbeid i gamle Lenvik kommune. Jeg er litt usikker hvilken type samarbeid sjefredaktøren sikter til i den forbindelse, men et formelt lokalt samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Høyre er ikke å finne verken i gamle Lenvik kommune eller dagens Senja kommune hvis vi tar i betraktning de siste fire valgperioder.
I den nevnte perioden har Høyre sittet enten i posisjon eller i opposisjon med de borgerlige partiene, mens Senterpartiet har variert ved å sitte i posisjon med Arbeiderpartiet eller Høyre. Det betyr ikke at jeg fullstendig utelukker et samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Høyre etter det kommende valget, men kun påpeker noen viktige realiteter.
Jeg mener at et eventuelt samarbeid mellom Høyre og Arbeiderpartiet hadde vært skadelig for begge partiene på nåværende tidspunkt. Tatt situasjonen i betraktning bør Arbeiderpartiet vende tilbake til sine røtter og starte med å dyrke sine tradisjonelle verdier og politikk, og dermed ikke bli assosiert med Høyre gjennom et eventuelt samarbeid. Høyres formidable oppslutning skyldes først og fremst regjeringsslitasje for Arbeiderpartiet og Senterpartiet, dermed er Høyre bedre tjent på å distansere seg fra regjeringspartiene.
Problemet til Høyre i Senja kommune ligger i den lave oppslutningen til de andre borgerlige partier — både nasjonalt og lokalt. Kristelig Folkeparti ligger i fare for å falle ut av det politiske organet — nasjonalt og lokalt. Det lokale Fremskrittspartiet har de siste årene mistet noen av sine fremste profiler i Line Miriam Haugan og Louis Edvardsen, noe som har bidratt til at partiet har per i dag kun én representant i kommunestyre i Senja.
Venstre har falt ut av det lokale politiske organet ved det siste lokalvalget, samtidig som partiet de siste valgperiodene har samarbeidet med venstresiden i det lokale politikken. Høyre må dermed fullt ut lene seg mot Senterpartiet — som igjen sliter voldsomt på de nasjonale målingene. Jeg stiller meg i tvil til at den borgerlige blokken i Senja kommune, inkludert Senterpartiet, klarer å få rent flertall ved det kommende valget — til tross for Høyres formidable oppgang på målingene nasjonalt.
I motsetning til sjefredaktøren, mener jeg at jokeren ved det neste kommunevalget i Senja kommune ligger hos Senjalista og Sosialistisk Venstreparti. Det sistnevnte har ligget stabilt på rundt ti prosent oppslutning på nasjonalt nivå de siste par år. Riktignok mister partiet lokalt en erfaren politiker i Herbjørg Valvåg etter denne valgperioden, men partiet har samtidig fått inn en erfaren politiker i Kay Erling Ludvigsen.
Senjalista, og forgjenger Lenviklista, har hatt en oppslutning på godt over ti prosent helt siden den lokale listen stilte til valg. Det er all grunn til å tro at Senjalista fortsetter i samme trend med godt over ti prosent oppslutning også ved det neste valget. Til sammen kan disse to partiene utgjøre rundt 20 prosent av stemmene ved det neste valget — dvs. en betydelig politisk kraft.
Senjalista, og forgjenger Lenviklista, har aldri sittet i posisjon, men tradisjonelt sett vært mer tilbøyelig å samarbeide med venstresiden i den lokale politikken. Dette er noe vi ikke kan ta som retningssnor, fordi partiet ikke har et klart ideologisk fundament som de tradisjonelle partiene, og kan dermed samarbeide med begge siden av politikken.
På den andre siden er det naturlig å tenke seg at Sosialistisk Venstreparti kommer til å søke samarbeid med venstresiden av den politiske aksen. En flertallskonstellasjon bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senjalista og Senterpartiet er ikke utenkelig. Slik sett kan sjefredaktøren ha rett at nøkkelen her blir Arbeiderpartiet.
Men nøkkelen her ligger ikke i form av Arbeiderpartiets vippeposisjon, men i Arbeiderpartiets evne til å finne et felles samarbeidsgrunnlag for de nevne partiene — en kunst som Arbeiderpartiet lokalt ikke har klart de siste tre valgperioder til tross for at de ved alle tre anledninger har vært det største partiet.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her