Da en vågekval tok seg inn i en laksemerd utenfor Hammerfest i forrige uke, skal en ansatt på det aktuelle oppdrettsselskapet ha ringt en hvalfanger og spurt om han hadde et godt råd til hvordan problemet kunne løses. – Ja, svarte fangeren kontant: – Sørg for at Sjømatrådet begynner å markedsføre kvalkjøtt.

Bak det syrlige svaret ligger en voksende bitterhet blant fangerne. Snart 30 år etter at Gro Harlem Brundtland slo fast at norsk kvalfangst skal baseres på vitenskapelige fakta og ikke følelser, er det nettopp de udokumenterte følelsesbaserte påstandene som er blitt førende for norsk kvalpolitikk.

Det er ikke hvem som helst som kommer med de udokumenterte påstandene. Det er fiskeri- og havminister Bjørnar Selnes Skjæran (Ap). Bakgrunnen er et spørsmål fra Stortingets næringskomité i vinter, om å utvide fiskeeksportlovens virkeområde ved å inkludere sjøpattedyr. Det sier Skjæran nei til. Begrunnelsen er interessant:

– Som følge av at fangst og handel med hval dessverre er et sensitivt spørsmål globalt, har konklusjonen så langt vært at markedsføring av hvalprodukter og annen sjømat ikke bør gjøres samlet. Dersom Sjømatrådet benytter ressurser på å markedsføre hval, så vil det kunne få negative virkninger for eksporten av sjømat, skrev Skjæran i et brev til komiteen 12. april i år.

Men hva bygger han det på, når han «fastslår» at dette fortsatt er et sensitivt spørsmål? Vitenskapelige fakta? Markedsundersøkelser? Eller på det som Harlem Brundtland slo fast at man ikke skal bygge på — nemlig følelser — om at denne saken står nøyaktig der den stod for 30 år siden?

Svaret er i hvert fall ikke de to første alternativene. Dette er ikke dokumentert. Og det er ikke vitenskap. Trolig er det frykt som er årsaken, i departementet og muligens i de øvrige sjømatmarkedene. Gro Harlem Brundtland viste mot i denne saken. Bjørnar Skjæran gjør det ikke.

– Jeg mener at hensynet til sjømateksporten, og til Norges omdømme for øvrig i viktige eksportmarkeder, bør veie tungt når man vurderer spørsmålet om markedsføring av hvalprodukter, skriver statsråden i svarbrevet til næringskomiteen.

Om den mektige laksenæringa satte bredsida til for å påvirke politikere og forvaltninga for økt beskatning av kval — så ville det kanskje skje noe?

I forrige uke sa Stortinget ja til endringer i regelverket slik at tang og tare kan defineres som sjømat. Dermed kan disse nye produktene markedsføres i utlandet. Kvalkjøtt ble ikke en gang ble tatt med i betraktninga, siden verken departementet eller andre hadde spilt inn spørsmålet da saka ble sendt på høring 8. august i fjor. Sikkert behagelig for noen, men saka har jevnlig vært tatt opp, seneste under Fiskebåt Nords under årsmøte i Tromsø i fjor.

En eventuell omlegging til at Sjømatrådet også skal markedsføre hvalprodukter er etter departementets vurdering et spørsmål som er av allmenn interesse, og spørsmålet må derfor på høring før ei eventuell beslutning om slik omlegging. Dersom fiskeeksportlovens virkeområde skal utvides til å omfatte hval og andre sjøpattedyr, må departementet utarbeide lovforslag om dette, skrev Skjæran om saken i førnevnte svarbrev. I næringskomiteen ba Høyre, Fremskrittspartiet og Rødt om at spørsmålet måtte utredes, uten å få med seg resten av medlemmene.

Sagt med rene ord: Skjærans påstand er at dersom Norge åpner opp for å gjøre kvaloppskrifter litt mer tilgjengelig i Norge, vil store internasjonale kjeder legge press på sine land og utøve press mot Norge, for å stoppe dette. Det skulle vært interessant å se en internasjonal markedsundersøkelse som kunne dokumentert denne påstanden. Jeg tror det ikke før jeg ser det.

Imellom alt dette skal Skjæran også ha uttalt seg til pressefolk om saken, og understreket at markedsføring av kval gjennom Sjømatrådet ikke har noen hensikt, all den tid nesten alle aktuelle nasjoner har vedtatt importforbud mot sjøpattedyr. Men dette har svært lite med saken å gjøre. Her snakker vi kun om mer oppbakking inn mot det norske markedet.

– Sjømatrådet kan legge ut oppskrifter for tilberedning av hvalkjøtt på nettsiden til Godfisk slik de gjør for annen sjømat, skriver Skjæran, men Godfisk bruker tydeligvis Skjærans «kan» for alt det er verdt. I alle fall har det ikke skjedd noe. Prøv sjøl. Du får ikke noe treff på Google.

Dermed er landets mest brukte oppskriftsbok på fisk og annen sjømat stengt for kvalfangerne, som møysommelig og helt på egenhånd har bygget opp ny kvalitetsstandard, nye fangstmetoder og ny og bedre håndtering av kjøttet for å sikre topp kvalitet. Ernæringseksperter går god for at dette er meget sunn mat, der økt konsum av kval vil gi bedre helse i den norske befolkninga enn annet rødt kjøtt.

Men her er det ikke argumentene som teller, men penger. Vi bruker 80 millioner kroner i året på å markedsføre pizzamerket Grandiosa. Opplysningskontoret for kjøtt bruker 100 millioner i året. Mens fangernes eget merkevarekonseptet Norsk Hval har et årsbudsjett på én – 1 – million kroner.

Den førnevnte kvalfangerens svar til oppdretteren er forresten ikke bare syrlig. Det er også alvorlig ment. At kval får appetitt på oppdrettslaks, kan fort bli et stigende problem for laksenæringa. Det vet fangerne, som stadig finner laks i magen på vågekval de har fått opp på dekk. Du kan sikkert lage oppdrettsanlegg som hindrer laksen fra å komme seg ut, men kan du hindre kvalen fra å komme seg inn?

Elg presser seg inn i hagene til folk, det ender som regel med avliving og økt beskatning. Man forvalter elg, hjort og rådyr for å holde dyrelivet på landjorda i balanse, men har ingen tilsvarende forvaltning til havs. Fiskere melder om enorme konsentrasjoner av ulike kvalsorter, som anslagsvis beskatter fiskebestandene fem ganger mer enn fiskeflåten. År for år øker dette tallet, kvalen tar ingen hensyn til beskatningsrådene fra havforskerne.

Om den mektige laksenæringa satte bredsida til for å påvirke politikere og forvaltninga for økt beskatning av kval — så ville det kanskje skje noe?

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her