Forrige måned døde en barneskoleelev i Kongsvinger, etter å ha fått i seg mat han ikke tålte på skolen. En vanvittig tragedie, som dessverre ikke overrasker en del foreldre med allergibarn.
Politiet jobber med spørsmålet om noen kan klandres. Det er i seg selv merkelig, for så lenge norsk skole er pliktig, også for barn med potensielt dødelig allergi, er det skolen som har ansvaret for det som skjer i skoletiden. Rektor plikter å tilby et trygt miljø for alle, både psykososialt og fysisk.
Som mor til allergibarn i grunnskolen, og gjennom kontakt med andre foreldre i samme situasjon, vet jeg at det varierer alt for mye i hvilken grad skolene tar sitt ansvar for disse barna. Rektorene viser alarmerende sprik i innsikt og ansvarsfølelse, det samme gjelder undervisningspersonell og skoleeier. En del foreldre opplever det som en evig krig å kjempe for at barnet skal få en trygg hverdag og likeverdige tilbud som medelevene.
Måltider handler om langt mer enn ernæring. De fleste sosiale sammenkomster handler om å spise sammen. Bursdager, avslutninger, selskaper eller kafètreff. Det er først når mat blir en utfordring at man virkelig legger merke til hvor stor del av alt sosialt liv som knyttes til måltidet.
Det er en del foreldre som med god grunn er bekymret når de sender barna på skolen
Opplæringsloven §10-8 slår fast at skoleeier har ansvaret for at skolene har nok og riktig kompetanse. I grunnskolen er et godt samarbeid med foreldre avgjørende for å ivareta barn med allergi . Skolehelsetjenesten kan bistå både skolen og familien i de rettigheter og plikter som gjelder. Bare synd at en del kommuner har kuttet så mye ressurser at helsesykepleieren ikke lenger er tilgjengelig for å kvalitetssikre rektor i livsviktige spørsmål.
Undertegnede og andre foreldre har absolutt opplevd rektorer og lærere som tar problemstillingen alvorlig. Problemet er at det slett ikke er en selvfølge, og mange har erfart at barnet gjentatte ganger har fått i seg det som ikke tåles på skolen. Så kommer alle obligatoriske tilstelninger utenom klasserommet, som foreldrene ofte får ansvar for å sikre.
Barn kjenner seg ekskluderte hver gang et bugnende bord, som åpenbart er høydepunktet for sammenkomsten, ikke er tilpasset dem. At alle offentlige spisesteder i dag er forpliktet til å merke alt de serverer med allergener, hjelper lite når det ofte ikke finnes ett eneste alternativ for allergikere. Dermed er disse barna allerede ekskludert fra spontane kafè- og restuantbesøk. Når det ofte overlates til foreldre å forhandle om allergikost rundt servering tilknyttet skolens utflukter, blir bildet ekstra skummelt for en del barn.
For det krever ressurssterke foreldre å alltid være på ballen i forkant av skolens planer. Ringe rundt til folk som kanskje reagerer frekt eller avvisende på behovet for tilrettelegging. Aller verst er det når skolens ansatte uttaler: «Ja, det er jo så moderne å ikke ville spise ditt og datt for tiden». Eller når rektor får en liste over det barnet ikke tåler fra foreldrene, for så å nekte å anerkjenne denne. Til tross for legeerklæring som bekrefter tilstanden.
Det er tilfeller der foresatte har måttet true med å holde barnet hjemme fra skolen for å tvinge fram en rettslig prosess rundt rektors omsorgssvikt rundt barnets allergi. Så krevende skal det ikke være å ha barn i skolen. Verre blir det når rektor, til tross for åpenbar unnfallenhet, får fortsette i jobben selv om kommuneledelse og skoleeier varsles om alvorlige lovbrudd rundt elevers fysiske og psykososiale trygghet.
For sjefer backer alt for ofte andre sjefer, også når barn er den lidende part. Ikke akkurat et trygt miljø for barn som allerede er svekket av skolens manglende oppfølging. For det er langt vanligere at allergibarn blir syke av og lider under skolens unnfallenhet rundt allergier, enn at de dør. Heldigvis, men mørketallene rundt omsorgssvikt uten dødelig utgang er uakseptable.
Helsesykepleieren kan spille en livreddende rolle gjennom å stille krav til skolen, på vegne av barnet. Noen rektorer frykter tydeligvis sanksjoner fra fylkeslegen mer enn elevers helserisiko. For selv om det igjen må presiseres at mange ansatte i skolen gjør sitt beste for allergibarna, er forsvarligheten en tilfeldig størrelse. Dette, sammen med en stadig svekket skolehelsetjeneste utgjør en alvorlig trussel for disse elevene.
Utdanningsministeren bør komme på banen. Det tragiske dødsfallet poengterer viktigheten av en nasjonal gjennomgang og kompetanseheving, slik at alle skoleeiere og rektorer faktisk tar sitt lovpålagte ansvar.
Inntil videre må foreldre i langt større grad bruke klageadgangen hos fylkesmannen, kommuneoverlegen og rettsvesenet når de vet at skolen ikke forstår alvoret eller tar sitt ansvar. Uansett hvor slitne de er av å kjempe. For det er en del foreldre som med god grunn er bekymret når de sender barna på skolen. Foreldre som vet alt for godt hvem som skal klandres om det går galt.