De fleste har vel av og til opplevd disse ubehagelige drømmene der en vil og må rekke et eller annet viktig, men stadige hindringer oppstår, og alt går i sirup uansett hvor mye en skynder seg.

I er ny versjon av en slik drøm var vi på vei til en operakonsert med selveste Adrian Angelico, mezzosopran fra Tromsø med samiske røtter. Plutselig gikk alt i ekstremt sakte film, og etter mye mas og styr rakk vi såvidt fram. Men der stod istedenfor Jens Book-Jenssen, sangeren med si storhetstid fra 30-tallet og tidlig etterkrigstid, sterkt sminka og med flosshatt og smoking, og sang «Når kastanjene blomstrer i Bygdø alle, kan mangt et under skje...» Og i det Andrian Angelico skulle på scenen, så POFF(!) var både drøm og søvn slutt.

Hvorfor i all verden ble jeg hjemsøkt i drømmeland akkurat nå av en høyst reell hendelse i Målselv fra midt på 60-tallet? Som nyinnflytta nording befant jeg meg da i en fullsatt sal på Moen samfunnshus, der vi fikk de gammelmodige restene av Book-Jenssens lett falmende karriere — som vi høflig godtok å ta imot. Eneste sammenfall mellom drømmen og virkeligheten er at selve åstedet der Jens Book-Jenssens opptreden foregikk på ekte, var like i nærheten av der vi nettopp hadde avlivet «hua-i-handa-syndromet».

På 11-årsdagen for ukentlig vardebålbrenning for Nord-Norgebanen (NNB) heiv vi hua på bålet — på vegne av dem som fremdeles godtar at Nord-Norge, også etter oljealderens utfasing, skal stå igjen uten jernbane. I påvente av bedre vei. Status quo er at ikke en eneste meter jernbane er blitt bygd i nord siden Book-Jenssens visitt for snart 60 år siden — mens etterslepet av forsømt veivedlikehold fortsetter.

Vardetenning varsler om at noe er galt fatt, og gir engasjement for å komme på rett spor slik at jernbane også i nord vil utløse alle gode samfunnsbyggende effekter.

11-årsdagen fortsatte på Høgtun kulturklynge. Styreleder av Jernbane Nord AS, Frits N. Jensen, gikk her i dybden av brubanekonseptet — jernbane høgt heva over bakkenivå. En slik arealeffektivitet berører verken beite eller trekkveier for vilt og tamdyr, og vil ikke nødvendigvis komme i konflikt med samiske interesser og urfolksrettigheter.

Det nordlige mangfoldet vil berike nasjonalstaten. Likeverdig samferdsel vil dra nasjonalstaten i rett retning

Byggingen går fort med ferdige bruelementer, og blir dermed omtrent 1/4 billigere enn tradisjonell banebygging. I Japan og Kina er brubaner blitt bygd i flere tiår. Det samme skjer i Tyskland og Spania. I Nord-Sverige bygges den nye Norrbotniabanan etter samme prinsipp der det er hensiktsmessig.

18. april 2017 gjenga Aftenposten denne korte og konsise beskrivelsen av brubanekonseptet: «Dersom målet er å bygge fort og kostnadseffektivt, da bygger man på bro. Dersom tid og penger ikke er noe problem, da bygger man på marken slik det ble gjort på 1800-tallet».

Jernbaneforkjemperne øynet håp i 2017 da Solberg-regjeringen ba Jernbanedirektoratet om et oppdatert kostnadsanslag for en ny jernbanestrekning mellom Fauske og Tromsø. Like før valget i 2019 ble denne ufullendte utredningen avbrutt og avløst av en ny. Dermed forsvant muligheten for å rekke Nasjonal transportplan (2022 - 2033). Den nye er en fullverdig konseptvalgutredning (KVU) for all samferdsel i hele Nord-Norge. Den pågår fremdeles, og parallelt med en egen KVU for NNB — som følge av flertallsvedtaket i Stortinget i april i fjor om å starte arbeidet med å realisere NNB.

Jernbanedirektoratet, nå under Støre-regjeringen, kan ikke love at planleggingsarbeidet vil kunne bli ferdigstilt til neste Nasjonal transportplan (2025 - 2036). En kan spørre seg om hva slags «realiseringsarbeid» dette er blitt. Målet om å bygge fort og effektivt er for tida fraværende både i den ene og den andre regjeringen.

Utbygging av samferdsel koster. Også i nord. Kan trenering og motstand mot NNB gjennom 150 år bunne i noe så nedverdigende og ekskluderende som at Nord-Norge ikke fortjener pengene våre? Vi heiv ikke hua på bålet for moro skyld!

Storverket «Andre verdenskrig i nord» er nettopp omtalt i avisa Nordlys. Her har UiT løftet landsdelens krigshistorie inn i norgeshistorien, ble det sagt. Sammenligningen er nærliggende med et annet mulig, framtidig storverk: «Nord-Norges jernbanepolitikk og -historikk».

* Ikke er det sammenlignbart med krigens brutalitet, men med områdets omfang — fra helt sør i Nordland til nord-øst i Finnmark.

* Heller ikke er det sammenlignbart med krigens tidsaspekt, men med de langvarige og skadelige konsekvensene av å bli en villet akterutseilt landsdel gjennom mange generasjoner.

Så hvorfor ikke opprette et jernbaneprofessorat på UiT slik at også landsdelens jernbanehistorie kan innlemmes i norgeshistorien? Det må da finnes flere velstående Nord-Norge-patrioter enn Trond Mohn som kan bidra med dette i denne ressursrike, men kapitalfattige landsdelen.

Apropos Adrian Angelico som glapp i drømmen, fikk vi nylig en liten smak av stemmeprakten i NRK P2 . Under omtalen av det kvenske suksessfulle teaterstykket «Det usynlige folket# om kultur-, språk- identitetsleiting sang Angelico en gammel kvensk kjærlighetssang.

Det nordlige mangfoldet vil berike nasjonalstaten. Likeverdig samferdsel vil dra nasjonalstaten i rett retning. Det er min påstand.