DET FINNES en lov som forbyr det norske folk å lage unødig bråk på helligdager. Se bare her: «Helligdagsfredloven – fullt navn: lov om helligdager og helligdagsfred – er en norsk lov som fastsetter helligdagsfred for å verne om det gudstjenestelige liv og den alminnelige fred på helligdager og for å gi høytiden ro og verdighet.»

MED DETTE utgangspunktet kan det utvilsomt slås fast at store deler av kongerikets befolkning er en fordervet horde av hedninger, totalt blottet for samvittighet og moral. Og at vi dessuten innehar like mye ro og verdighet som en måse som akkurat har fått øye på en lite svømmedyktig fisk i vannskorpa.

VI HAR videre latt oss fortelle følgende om ovennevnte pekefinger-paragraf: «Loven ble vedtatt 24. februar 1995 og trådte i kraft umiddelbart.» No shit?! Jeg tenker vi sier at den ble brutt, ja, rett og slett gitt pokker i, og det ganske så umiddelbart. Folk flest — eller vanlige folk, som er et adskillig mer omtalt begrep anno 2022 – verner like mye om det gudstjenestelige liv som tanker og gjerninger rundt to ukers sammenhengende snøfall i mai måned, som i år: Kunne man sendt galskapen, snøen altså, med natta over-ekspress til den varmeste avkroken av helvete, så hadde det blitt gjort. Fluksens. Og uten skrupler.

Nei, det er sannelig ikke alltid like greit å håndheve loven, når mange av innbyggerne den er ment for å hjelpe er av den oppfatning at hele lovverket er utarbeidet av Titten Tei.

IVRIGE og på alle måter noble kirkegjengere vil på dette tidspunkt i beretningen formodentlig ha rynket på nesen opptil flere ganger, og muligens kjent et par sure oppstøt velte seg gjennom tarmsystemet. For maken til lettvint generalisering har vel i løpet av siste uke bare blitt forbigått av Expressen og Aftonbladets omtalte av Anthony Taylors dommerbravader i landskampen mot Norge.

MEN HVOR befinner alle de kristelige menneskene seg på en søndag, eller hvilken som helst annen helligdag hvor kirkeklokkenes malmfulle slag klinger utover bygd og by, og oppfordrer til et aldri så lite religiøst samvær? Ja, det kan man faktisk finne på å spørre seg om, sånn innimellom. Hvor er folket? I nærmeste gudshus, kanskje? Glisne benkerader i kirkeskipet tyder på at så ikke er tilfelle. Det minner oss forresten om karen som troppa opp i sitt lokale kapell hver eneste julaften, men ingen andre dager i året, og ikke kunne fatte at presten ikke kjente ham igjen fra forrige jul: «Førr æ huske jo kem presten e!»

TOBEINTE landdyr med (utgått!) norsk pass har andre ting å ta seg til på en søndag. Enten pakkes det til neste sydentur – la oss komme oss lengst mulig vekk fra denne nedsnødde avkroken i Nordpolens forgård, der den minste fjert fryser til is, og vinteren varer så lenge at selv vi nordlendinger siger ned på reservetanken for varmblodig og ektefølt bannskap – eller så tusler vi ut i hagen, og da er som kjent helvete løs!

SÅ VAR det denne loven igjen. Den bestemmer nemlig «... at det på helligdager fra klokken 00 til klokken 24, samt påske-, pinse- og julaften etter klokken 16, skal være helligdagsfred som ingen noe sted må forstyrre med utilbørlig larm eller arbeid eller annen forstyrrende virksomhet.» Ja, smak på den, du! Og for å avrunde: «Brudd på helligdagsfredloven straffes med bøter.» Siden jeg stundom samler muntre historier fra nordnorsk virkelighet mellom to stive permer, vil jeg oppfordre hvilken som helst uniformert politibetjent til følgende: Ta meg med på neste runde, for eksempel til yttersida av Senja, hvor en godt voksen «feskarkaill» klipper plenen med sitt motoriserte hjelpemiddel og ikke kunne brydd seg mindre om sistnevntes desibelnivå gjennom denne prosessen. For her vil jeg gjerne notere passiaren, slik at gubben på et senere tidspunkt kan siteres ett hundre prosent ordrett.

NEI, DET er sannelig ikke alltid like greit å håndheve loven, når mange av innbyggerne den er ment for å hjelpe er av den oppfatning at hele lovverket er utarbeidet av Titten Tei. (Hvis du husker han?) Ikke så enkelt å være prest heller. Eller hvilken som helst annen jordboer, for den saks skyld, hvis du har en turbodrevet tyrann til nabo – altså en uberegnelig skapning som lager bråk når andre vil ha det stille og fredelig. En dame klaget over nettopp dette gjennom et Facebook-innlegg. Hun mente at folk måtte jo ganske enkelt begripe at de ikke kunne fyre opp en forstyrrende gressklipper på søndager. Vi er nok mange som slutter oss til det. Men hva med å i stedet prøve et innlegg der man oppfordrer folk til å gjøre det? Dere må bråke hver søndag. Kanskje det hjelper...?

DET snodige er at det ikke så reint sjeldent er pensjonister, folk med i utgangspunktet en litt slakkere hverdag, som plutselig får det ustyrlig travelt i helgene, eller etter klokka åtte på en hvilken som helst kveld i uka. Da fyres det opp: Snøfresere, gressklippere, kantklippere, traktorer, motorsager, kappsager, pluss alle andre støyende redskaper fra fandens oldemor og resten av stamtreet – som om disse maskineriene ikke fungerer på andre tidspunkt. Og da fyker disse småsadistiske arbeidsmenneskene att og fram i egen innkjørsel og hage som om de er geparder på flybensin! Det er egentlig ganske imponerende. Hvis man ikke lar seg irritere, selvfølgelig.

ER DET noe moralsk kompass å skue her? En rettesnor av logisk karakter? Noe vi simpelthen kan lære av? Neppe. Filmmakeren Mel Brooks, en mann med en godt utviklet humor, sa det slik da han ble spurt om han ville skape en gøyal vri på Sylvester Stallone sine Rambo-filmer: «Jeg kan ikke lage en parodi på noe som allerede er en parodi.»

DET nærmeste man kommer en konklusjon, er at vi har det stort sett bra her i Norge. Jeg tror ikke den delen av befolkninga som har søkt tilflukt i ukrainske undergrunnsstasjoner bryr seg nevneverdig om noen skulle finne på å starte opp en gressklipper i en park noen titalls meter over hodene deres. Sulterammede i Afrika ville ha jublet over grillmaten på verandaen, og gitt blanke blaffen i en nabo som banket på en spiker midt i kirketida. Barnearbeidere i India ville ha nektet å tro sine egne øyne hvis de vandret inn i en norsk konfirmasjon av middels format, med gaveoverrekkelser som er overtakelsen av en egen stat verdig – mens det klages på dårlig vær og høye strømpriser. Jo, skal si vi har litt å bale med her hjemme.

OG DER forlater vi søndagenes bråkmakere og annen vederstyggelighet. Hurra! Og mens kirkeklokkene klinger oppmuntrende over hustakene, sender vi vår egen fromme bønn i retning av et fortsatt noenlunde fredsomt naboskap. Jeg mener, skal vi først ta livet av hverandre, må vi finne et bedre motiv enn en hissig gressklipper.