Av alle ulikheter mellom klodens folk, er det at tiden går et faktum vi ikke krangler om. Jorda holder oss rasjonelt i ørene via sitt eget sirkulasjonssystem, der dager glir inn i årstider, mens månen drar liv i havet gjennom tidevannets puls. Bølgene er planetens lunger som veksler inn- og utpust i sekunder og år.

Vi bor på en fantastisk ert i verdensrommets uendelige grønnsaksblanding av planeter. Det er noe fint ved at denne kverulerende, tobeinte arten faktisk aksepterer at tiden, den går. Det gjør oss for en gangs skyld til passasjerer i samme båt, enten vi identifiserer oss som muslimer, humanister, hinduer, kristne eller hekser. Vi blir alle emosjonelle av hvordan nye liv fødes inn, mens andre ebber ut av jordens tidsbegrensede tivoli.

På nyttårsaften er det tid for å evaluere. Året som forlates er ferdig utpakket med sine harde og myke realiteter. Forventningene og ønskene om hva neste runde rundt sola skal bringe med seg, listes opp.

I 2021 var en av de viktigste sakene at USA, men også kloden, ble kvitt en labil, infantil og farlig president. Det var jammen så vidt, da Donald Trump annonserte at han ikke nødvendigvis ville forlate sjefsstolen frivillig. Han fyrte opp til storming av Kongressen da han tapte valget, en ren konspiratorisk utagering. Det spørs om vi tok inn over oss hvor skummelt det var at atomkrig-knappen ble delegert til en emosjonelt ustabil narsissist. Vi bør ønske for framtiden at ingen flere gir politisk makt til personligheter som ikke er i stand til å ta selvkritikk.

Her hjemme har vi balet med pandemien, og den utfordringen er langt fra over. Det store problemet nå er ikke om nyttårsfesten skal begrenses til ti eller tjue gjester, men at strikken har nådd bristepunktet for når strukturelle, kjønnsbaserte lønnsforskjeller går fra feministisk mas til en trussel mot folkehelse og velferdsstat.

For det er bare økt lønn som vil holde nok sykepleiere og helsefagarbeidere på jobb, og dessuten lokke alle de som har rømt fra slavekontraktene tilbake i smittevernsdrakter. Dette har samfunnet visst, men ignorert for lenge. Lavtlønnet overbelastning gjør at sykepleierne nå faller fra som dominobrikker, de kollapser i utmattelse mens stadig flere pasienter blir lidende.

For nå utsettes planlagte operasjoner og andre viktige behandlinger i utstrakt grad. I det kommende året må sykepleierne få et solid lønnshopp, som om de var viktige fagfolk med penis. Ingen bør tørre noe annet.

2021 markerte det mørke tiårs-jubileet for 22. juli, og evalueringa avdekket en bekymringsfull utvikling, PST melder at høyreekstreme holdninger stadig utgjør et trusselbilde. Samtidig er ressursene i psykiatrien skjært til beinet. Det er ikke bare 22. juli-ofrene som har erfart mangelfull oppfølging i det som burde være ett av verdens mest kompetente samfunn innen psykisk helsevern.

Nedbyggingen av sykehussenger i spesialisthelsetjenesten har vært feilslått politikk. Rettspsykiater Randi Rosenquist er en av fagekspertene som stadig varsler om at de alvorlig psykisk syke ikke får nødvendig behandling. I tiden som kommer trengs det politiske grep som tar høyde for at behandling av psykiske lidelser ikke kan effektiviseres med stoppeklokker og pressede priser. Forsvarlig psykisk helsehjelp krever god tid, nok kapasitet i spesialisthelsetjenesten, samt et solid ettervern i kommunene.

Nyhetsbildet i 2021 har sirklet rundt smittetatt og vaksinediskusjoner, lite fokus har nådd utover egen kohort. Men fremdeles står vi i en global, grotesk flyktningkrise, der barn vokser opp under helt infame forhold. Hvis de i det hele tatt overlever flukten, eller årene i provisoriske flyktningeleirer som egentlig bare er gjørmehull på utsiden av statlige gjerder.

Men vi fikk rapporter fra hvordan strømmer av desperate folk strandet ved vinterens iskalde grenser i Øst-Europa. Ikke så langt unna oss faktisk, der vi har en drøss charterfly som står ledige og sturer. Men ingen av våre politiske ledere foreslo at vi kunne hente en gjeng hit. Selv om en drøss norske flyktningmottak står tomme og ville muliggjort eksepsjonelle karanteneforhold mens menneskeretten til å søke asyl ble gjennomført og behandlet.

Nei, det er grenser for hva vi skal måtte forholde oss til, samtidig som vi må omstille oss til munnbind og skjenkestopp.

Vi får håpe for det kommende året at flyktningene finner et mer passende tidspunkt å fryse i hjel på enn midt i en pandemi. Eventuelt at vi blir litt bedre på å dra topplokket ut av vårt eget navlehull som vi til stadighet snubler oss fast i. Tiden går for oss alle, men den tikker med et større alvor for dem som har mistet alt og driver i vinden uten at noen tar dem imot.

I 2022 må vi jobbe med å løfte blikket, bli bedre på å se et større perspektiv. Huske at vi seiler på det samme havet, og at billetten til klodens tivoli kommer med et kollektivt ansvar.

Med det utgangspunktet kan vi ønske hverandre Felice anno nuovo! Naya Saal Mubbarak Ho! Happy New Year!