«Du kan lure en del av folket hele tiden, og du kan lure hele folket en del av tiden, men du kan ikke lure hele folket hele tiden». Disse ord som angivelig Abraham Lincoln skal ha sagt, bør i dag ha aktualitet for makthaverne i Kreml.
Jeg vil anta at trollet sprekker. At det russerne har satt i gang overfor Ukraina er en «militærteknisk operasjon» og ikke en krig, vil formodentlig bli avslørt som et falsum også i Russland etter hvert som de dystre tapstallene på russisk side kommer til kunnskap. Jeg vil anta at begrepet for fremtiden blir et synonym for kamuflerte operasjoner og falskhet når det gjelder krigføring.
Krigen i Ukraina har nå vart i drøyt tre måneder. Antakelig trodde Putin og hans klakører at det hele skulle være over på fire til fem dager, og at en marionettregjering skulle være på plass i Kiev. Slik gikk det ikke. Russland har i for lange tider i den grad bitt seg ut med et broderfolk at det ikke er til å tenke seg noen forsoning — i alle fall ikke så lenge nåværende regime i Moskva sitter ved makten.
Antydninger om at Putins status i den russiske ledelsen er sterkt synkende, kan selvsagt gi håp, men spørsmålet er hvilken figur han eventuelt blir erstattet med
Det er eiendommelig å høre hvordan eksempelvis utenriksminister Lavrov og statsminister Medvedev snakker. Lavrov skal etter eget sigende bidra til å skape en ny verdensorden der blant annet Kina og Russland inngår, og såvidt jeg erindrer, er også Iran nevnt i denne sammenheng. Skulle de lykkes, står vi overfor en framtid der det er meget sannsynlig at overvåkning, arrestasjoner og henrettelser vil høre til dagens orden når det gjelder mennesker som ikke fullt ut innordner seg ensrettingen. Slik blir det gjerne når domstolene må innrette seg etter politiske vindretninger.
Medvedevs tale om et slags Eurasia fra Lisboa til Vladivostok tyder på et tankespinn der også Vest-Europa skal inn i folden. Jeg sier bare fri og bevare oss for den slags utvikling. Øverlands ord «Verg deg mens du har frie hender» er i høy grad ord til ettertanke.
Vi ser at det under fernissen ligger et annet Russland. I så måte er det uhyre interessant at både tidligere generaler og nå sist Russlands FN- ambassadør Bondarev i Genève tar avstand fra eget lands krigseventyr i nabolandet Ukraina. Dessuten vitner de mange avhoppere — også offiserer — om motstanden mot krigen. Det at de enda frie russiske medier opplever voldsom interesse, vitner i realiteten om at krigen er upopulær i store deler av den russiske befolkning.
Så er det imidlertid slik at så lenge nåværende ledere sitter ved makten i Russland, synes horisonten mørk. Antydninger om at Putins status i den russiske ledelsen er sterkt synkende, kan selvsagt gi håp, men spørsmålet er hvilken figur han eventuelt blir erstattet med. Blir det en som vil intensivere krigsinnsatsen, eller blir det en som innser galskapen og vil finne en veg mot fred?
Å innse at det er det siste alternativ som på sikt vil tjene Russland, sitter kanskje langt inne hos haukene i Kreml. Slik dette er kjørt, vil imidlertid det framstå som eneste utveg om landet igjen skal bli sett på som en seriøs aktør i verdenssamfunnet.