Hjemmesitterne bør ikke være valgets største «parti»

Oddetallsår er synonymt med valg i Norge, og til høsten er det nytt kommunestyre- og fylkestingsvalg. Den politiske situasjonen i landet er mer kaotisk enn på lenge. I målingene i desember viste nettstedet Poll of polls et Arbeiderpartiet med et historisk lavt snitt på bare 17,8 prosent, samtidig som regjeringspartner Senterpartiet synker ned mot sperregrensen.

I andre enden av skalaen er det Høyre, med et imponerende snitt på 32,4 prosent i snitt i fjorårets siste måned.

Det største «partiet» av dem alle er likevel sekkeposten med de som mest sannsynlig ikke kommer til å stemme. Siden 1995 har valgdeltakelsen i kommunestyre- og fylkestingsvalg i snitt ligget fra 59,0 (2003) til 64,8 (2019). At mindre enn to tredjedeler av de stemmeberettigede lar være å stemme er skuffende lavt.

Vi lever i tider og i en verden med mye politisk uro. Gang på gang blir vi minnet om viktigheten av demokrati og det privilegiet det faktisk er å ha stemmerett. Frank Aarebrots kjente sitat «hjemmesitting er en halv stemme til dem du liker minst» er nå én sak. Det samme at man ikke har noen reell klagerett på de den politiske ledelsen som blir valgt om man selv ikke har orket å stemme.

Demokratiet er ikke bare en mulighet til å stemme på de politikerne og de politiske partiene man mener er best egnet til å styre. Det er også en mulighet til å kaste dem man ikke er tilfreds med. I kommunestyre- og fylkestingsvalg er dessuten den enkeltes stemme mer betydningsfull.

Du kan gi personstemmer ved å sette kryss ved siden av de kandidatene du ønsker å gi en ekstra stemme, og det er ingen grense for hvor mange kandidater du kan gjøre det på. I utgangspunktet burde det appellere til politisk aktivitet fra velgerne, selv om de fleste bare stemmer på de partiene som ligger deres meninger nærmest, eller de som jobber for enkeltsaker som betyr så mye at de alene trekker stemmer.

Valgdeltakelse er knyttet til sosiale markører som inntekt, kjønn, utdanning og alder. Også etnisitet og hvor man bor har vist seg som medvirkende faktorer. I så måte kan man si at den ultratypiske hjemmesitteren er en lavt utdannet mann med lav inntekt.

At grupper av befolkningen får mindre innflytelse på den politiske utviklingen ved at de i større grad unnlater å stemme, er problematisk. Dels fører det til at deres stemme, deres behov og meninger, ikke i tilstrekkelig grad blir hørt eller tatt på alvor av politikerne. Dels fører økt avstand mellom enkeltgrupper og folkevalgte til at legitimiteten til både politikerne og til folkestyret svekkes.

Når det er sagt, er det likevel viktig å understreke at det å stemme ikke på noen måte er noen plikt, slik det er i enkelte diktaturstater. Å stemme ved valg er derimot en rettighet. Og nettopp derfor er det å la være å stemme også en type politisk handling, enten den er bevisst eller ikke.