Endelig er det ukult å være feig

Det er ikke farlig å ta tydelig stilling. Det virkelig skumle er å bli mobberens passive heiagjeng.

Kjendisene snubler som dominobrikker etter å ha lirt av seg diskriminerende og rasistisk svada i fylla. Dritsnakk har blitt en risikabel affære, både sosialt og juridisk. Nå fanger endelig edderkoppnettet også opp de feige tilskuerne.

Atle Antonsen er siste mann ut til å bli anmeldt for rasistisk gørr og hestkuk-færer i sene nattetimer. Siden har medietrykket levnet liten tvil om at det å legge selv et humoristisk intellekt på sprit, ikke gir frikort fra ansvaret.

Ikke lenger. For det er et ganske fersk tankegods at verken rasisme, bøllete oppførsel eller fyllarør av hvit, bemidlet herre med høye viker ikke lenger passerer. Samtidig er tiden endelig moden for at også tilskuerne av det tragiske opptrinnet må svare for egen passivitet.

For det er alltid den stille gjengen rundt mobberen som er den egentlige motoren til at trakassering aksepteres og får etablere seg til et mønster. Mekanismen er den samme om det handler om at noen får bank i skolegården, knebles fra debatten i kommunestyret eller fryses ut sosialt. Apartheid og slavehandel er ytterste konsekvens av dette vi alle kjenner til. Hersketeknikker er bare effektive om resten av flokken aksepterer og holder kjeft.

Og det har flokken en tendens til å gjøre. Unnskyldningene er mange og feige: «Jeg vil ikke dras inn i en konflikt». «De får ordne opp selv». «Hevder jeg meg blir jeg selv upopulær». Frykter man for egen sikkerhet ved å gripe inn, skal politiet kontaktes. Det finnes ikke gode unnskyldninger for å akseptere overtramp.

Vi er gode på mye i Norge, men etisk og moralsk problematisering er ikke paradegrenen. Vi snakker for lite om at alt er et valg. Også det å gjøre ingenting er et tydelig standpunkt. Feighet blir til og med forvekslet som gode samarbeidsevner. Helt til akkurat nå, da Atle Antonsens komi-venn Magnus Devold plutselig må svare for seg. Om hvorfor han ikke gjorde mer for å stoppe kompisen.

Det at mobberens følge endelig blir konfrontert med å være tilskuer, er nydelig og virkelig på tide. For når den passive heiagjengen til den utagerende, ufyselige og farlige jævelen tar affære, vil det meste av mobbing og trakassering forvitre.

Det er manglende ryggrad hos flertallet som har legitimert at barn og voksne traumatiseres for livet, blir kronisk syke eller dør som følge av ekskludering, utfrysning, fysisk og psykisk takkassering. Den tause veggen av aksept er noe av det som virkelig kan ta tilliten til livet fra den som utsettes for overgrep.

Til Devolds forsvar, så hadde han visstnok sagt noe irettesettende til sin rabiate venn. Hadde han visst at saken skulle bli førstesidestoff, hadde han nok gjort litt mer. Så var det alle de fremmende rundt som ikke sa noe. Feighet har vært en kulturelt akseptert norm. I den grad mobberens tannløse heiagjeng har uttalt seg tidligere, har de kommet unna med utsagn som «Men jeg kjenner ham som en hederskar…»

Nå er det bare å glede seg til den videre samtalen der flokken skal få svare for eget regnskap: Hvorfor lot du det skje? Hvordan vurderte du da du ikke grep inn? Samtidig bør vi diskutere litt mer nyansert rundt risikoen ved å være tydelig. For man kan ane en overdreven redsel rundt det å ta stilling, si ifra og ytre seg.

Som spaltist får man litt kjeft innimellom. Noen ganger helt irrasjonelle utblåsninger, andre ganger skryt. En jobb i offentligheten ligger ikke for alle, men en overaskende oppdagelse er at mange helst tar stilling i hemmelighet. Det dukker stadig opp meldinger i private forum der avsenderen støtter synspunktet men ikke vil si det åpent, fordi ikke alle vennene er enige.

Sånt tyder på at det å ta tydelig stilling kjennes skummelt. Offentlige debattanter kan oppleve trusler og hets som noen ganger må anmeldes, men risikoen virker likevel overdrevet. De fleste finner det trygt å vite hvor man har folk og at de er oppriktige. Tydelige mennesker behandles stort sett med høy grad av tillit og respekt. Om man har venner som ikke tåler ens holdninger, er det neppe en verneverdig relasjon uansett. Det er statistisk sett mye farligere å havne i situasjoner der andre får makt til å definere ens liv.

«Taushet tar liv». Dette er både en påstand verd å reflektere over og navnet på et nettsted som informerer om vold i nære relasjoner, samt hvordan varsle. Her kan man lese at i dagens Norge er ett av fire mord partnerdrap. Mørketallene på hvor mange som lever i voldelige forhold er høye, en del bruker år på å komme seg ut. Alt for mange lykkes ikke og blir drept.

Rundt alle sårbare barn og voksne som lever under fysiske og psykiske overgrep er det ofte noen som aner. Noen som velger å feige ut og se en annen vei. Bli medskyldig i at overgrepene fortsetter. Passivitet er farlig og feigt. Og et særdeles ukult standpunkt å ta.