Vi elsker å smykke oss med at ordet dugnad er helnorsk, og at vi er verdensmestre på frivillighet. Men nå er vi i ferd med å ramle ned fra seierspallen.
Vi er blitt mye mindre villig etter pandemien, og skyr unna spesielt forpliktelser som er langvarige, for eksempel styreverv og treneroppdrag. Det er dårlig nytt spesielt for idretten. Og det skjer paradoksalt nok i det som er «Frivillighetens år».
Først noen fakta som forteller hvor stor og viktig frivilligheten er for landet som fødte ordet dugnad: 142.000 årsverk blir lagt ned i frivillig arbeid i Norge hvert år. Det er omtrent like mange årsverk som hele industrisektoren i Norge. I tillegg kommer 86.000 lønnede ansatte i frivillige organisasjoner. Verdiene som skapes utgjør eventyrlige 78 milliarder kroner. Det betyr at frivillig sektor er en enorm suksess i Norge, og samfunnsmaskineriet er blitt helt avhengig dugnad for å rulle rundt. Men: Det er et tveegget sverd, i alle fall nå.
Og vi må sørge for at det igjen blir stas å jobbe frivillig. Gleden med å hjelpe andre og se at vi faktisk tjener samfunnet må gi en godfølelse
For nå, post korona, ser vi en trist utvikling. Norge, som er blant de ti beste på frivillighet blant i-land i verden, merker at det knaker i det stolte byggverket. Det ser vi blant de som er besøksvenner, de som er trenere og oppmenn i idretten, oppslutningen om humanitære organisasjoner eller innsamlingsleder for skolekorpset.
Kortsiktige oppdrag stiller fortsatt folk opp for, enten det er et loppemarked, en konsert eller steiking av vaffelkaker på småjentekampen. Men å gå inn i styre og stell, forplikte seg til å ta verv som varer — der sliter vi.
En rapport fra Senter for forskning på sivilsamfunn peker på pandemien som hovedårsak til at vi er blitt oss selv litt nærmere og koser oss mer i egen sofa og hage. Paradoksalt nok ga pandemien oss et voldsomt frivillig engasjement innen helse for å støtte opp om testing, vaksinering og aktiviteter for de mest utsatte grupper. Mens det ble bråstopp innen kultur og idrett.
Resultatene ser vi nå. Antallet medlemmer i norske idrettslag er sunket med over 150.000. Det er et urovekkende tall. Fotball-ledere, også i vår region, forteller at svært mange av de som ikke var fullt ut dedikert til idretten, i stor grad har falt fra. Det har igjen ført til at lag må trekkes og aktiviteter reduseres, som igjen er en negativ spiral som fører til enda mer frafall, også blant de som virkelig vil delta.
Før pandemien deltok 63 prosent av oss mer eller mindre i frivillig arbeid (tall fra 2019), nå er tallet falt til 58 prosent, ifølge Frivillighetsbarometeret for 2022, nylig offentliggjort av Frivillig Norge.
Og det stopper ikke der. I en rapport fra i vår melder én av seks frivillige organisasjoner om reduserte inntekter, og én av ti har såpass lite midler at de er i tvil om de kan drive som før ut 2022. Det er alarmerende, og skjer til tross for massive rekrutteringskampanjer.
Dugnadssvikten rammer ikke bare de frivillige organisasjonene og de tusentall ulike lag og foreninger. Mange kommuner rekrutterer aktivt og er blitt helt avhengig av frivillig innsats, ikke minst i helsesektoren. Her er vi i ferd med å passere viktige grenser for dugnad og frivillighet. Dugnadsinnsatsen er ikke offentlig, og det bærer galt av sted dersom den skal erstatte ansatte i det offentlige for å presse utgiftene med. Da er det ikke lenger frivillighet. Dugnaden og frivilligheten må styre seg selv om komme i tillegg til offentlige tjenester.
Trenden vi ser etter pandemien må den stolte dugnadsnasjonen Norge snu. Først og fremst må vi sørge for å få ungdommene tilbake til aktiv idrett og kultur, og vekk fra skjerm og sofa. Vi som foreldre og besteforeldre bærer et tungt ansvar. Vi må ta vår del av ansvaret, og ikke overlate til "alle andre" å ta et tak, enten kortsiktig eller langsiktig. Fordi det er ikke så mange "alle andre", tvert imot er de færre enn på mange år.
Og vi må sørge for at det igjen blir stas å jobbe frivillig. Gleden med å hjelpe andre og se at vi faktisk tjener samfunnet må gi en godfølelse. Da er det fundamentalt viktig at driften av frivillige organisasjoner, lag og foreninger ikke blir en evig kamp for å samle inn penger og holde budsjettene, mens det som er kjernen, dugnadsinnsatsen for andre mennesker, kommer i bakgrunnen. Her har det offentlige et ansvar for å bidra, enten det er kommunene, fylkene eller staten som bidrar med tilskudd.
Det offentlige får tilbakebetalt, med renter. Det er bare å studere helse- og kulturbudsjettene. De hadde aldri hengt sammen uten frivillig innsats.