Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har over mange år vært Norges ubestridte oljelobbyist. Det er ingen over, ingen ved siden.

«Schjøtten», som han gjerne ble kalt, særlig fra tiden han var Jens Stoltenbergs høyre hånd i regjering, har returnert til Stortinget som riksrevisor – AKA politikkens vaktbikkje.

Som vaktbikkje skal han passe på at politikerne, og statsforvaltningen, gjør jobben sin. I løpet av sine første måneder som riksrevisor har han, for første gang i Riksrevisjonens historie, meislet ut en strategi, i form av helt konkrete satsingsområder. Øverst på lista står klima, kan oljelobbyisten – unnskyld, riksrevisoren – fortelle i VG denne uka.

Og han er enda mer konkret: Bare dette året skal bikkja sniffe på landbruket, byråkratene i staten, og statlige gigantforetak som Avinor, Statkraft og Banenor. Gjør de jobben sin på klima?

Det skal altså Karl Eirik «drill, baby, drill» Schjøtt-Pedersen finne ut. Det skal jaggu meg bli interessant å følge. Schjøtten har mye å svare for, og mye å bevise. Det er nemlig ikke bikkje han oftest er blitt sammenlignet med opp gjennom årene, men en helt annen skapning fra naturens rike: Edderkoppen. Han er en nettverksbygger av rang, og ble sagt å være den som trakk i trådene for Jens, og spiste de han måtte av sine egne, om det trengtes.

Vil han bruke innsikten og det enorme nettverket sitt i politikk og næringsliv til å finne ut hvordan det egentlig står til i maktens fossile korridorer? Hvor mange taushetserklæringer har han skrevet i sin tid i olja, og hvordan vil disse begrense ham? Vil han klare å brenne så mange bruer, som han helt uunngåelig blir nødt til, om han skal avsløre svikt og feil? Han kan ikke lenger gjøre det på det innerste kammerset i Statsministerens kontor. Som riksrevisor må han gjøre det i full offentlighet.

Når det gjelder klima, melder derfor spørsmålet seg raskt: Er han, oljas fremste mann, virkelig villig til det? Hans uttalelser hittil er ikke akkurat egnet til å fjerne tvil.

Schjøtt-Pedersen var, som leder av interesseorganisasjonen Norsk olje og gass, høyt og lavt som oljebransjens fremste forsvarer og talsmann i offentligheten, i en periode der klimadebatten i Norge – og verden – flyttet seg med sjumilssteg.

I 2018 dro det seg for alvor dro seg til med tørkesommer, den første i de siste års lange rekke med helvetesrapporter fra FNs klimapanel, og en svensk jente ved navn Greta Thunberg satt seg utenfor Riksdagen med plakaten «skolstrejk för klimatet». Det året påsto oljelobbyist Schjøtt-Pedersen at selv klimapanelet sier at olje og gass må stå for en fjerdedel av energimiksen, selv i 2050. En rekke av panelforfatterne så seg nødt til å rykke ut og dementere påstanden.

Slik fortsatte det, inntil det komiske, og noen ganger pinlige.

Selv Det internasjonale energibyrået, IEA, en mektig organisasjon som Schjøtten selv lente seg tungt på i argumentene for fortsatt oljeleting, kom til slutt med et klimaveikart. Byrået fastslo i 2021 at det ikke er behov for noen nye olje- eller gassfelt ut over dem som allerede er funnet. I nordnorsk kontekst er det det samme som å legge iskant-debatten død. Begravet. Ingen leting etter «nye elefanter» i isødet.

Om ikke det signalet var sterkt nok: IEA-sjef Fatih Birol, som har vært fast innslag på Equinors årlige høstkonferanse, dukket kun opp i form av en forhåndsinnspilt videosnutt i fjor. Au!

Det slo ned som en aldri så liten bombe – eller skal vi si gasseksplosjon – i norsk oljebransje. Senere samme høst kom nyheten om at Karl Eirik Schjøtt-Pedersen er ferdig som leder av Norsk olje og gass. E24 hadde snakket med anonyme medlemmer av organisasjonen som fortalte om murring om toppsjefens ubetingete oljeomfavnelse.

Siden Schjøtt-Pedersen kom inn i organisasjonen hadde den endret seg: Selskaper som kun driver med havvind hadde kommet inn, og kjente seg ikke igjen i lederens talepunkter. Han ble oppfattet som en bremsekloss, selv av egne medlemmer. Selv mente han at dette var nettopp hans initiativ og fortjeneste.

Om klimakontrollør-jobben sier han til VG at han ser på oppdraget som svært meningsfullt, og at hvis han som riksrevisor ikke er opptatt av klima, så er han rett og slett ikke relevant. Ting kan tyde på at også han endelig har lukta hvilken vei vinden blåser.

Nå har han altså tidenes mulighet til mer enn bare å grønnvaske sitt ettermæle. Hvis han gjør som sin forgjenger, Per-Kristian Foss, som ble kjent og anerkjent for å tørre å refse også sine gamle partifeller i Høyre, vil Karl Eirik Schjøtt-Pedersen kunne avslutte sitt imponerende og mangslungne yrkesliv med å gjøre en svært viktig oppgave.

For staten trenger virkelig å bli kontrollert på dette feltet – og det er flere enn Statkraft og Banenor som må kikkes i kortene. Det holder å nevne et visst kalkunkjøp til den nette sum av 700.000 kroner i USA, i et prosjekt som endte med totalfiasko og et tap på 200 milliarder – et tap norske skattebetalere har betalt.

Det hadde vært utrolig stilig som det er Karl Eirik Schjøtt-Pedersen som avslører «den neste Equinor-skandalen».