Kommunen truer med store omlegginger i området der jeg bor, for å legge til rette for syklister. Det er i utgangspunktet bra, jeg sykler og går for det meste, og det er fint at det legges til rette. Problemet er at den planlagte omlegginga vil skape fullstendig trafikkaos. I tillegg er beboerne totalt overkjørt i prosessen. Veldig frustrerende.

Innimellom er jeg veldig irritert på det hele, men så må jeg jammen smile litt for meg selv også. For vi har dannet en arbeidsgruppe sammen med naboene. Og en facebookgruppe sammen med hele bydelen, og det svinger som bare det. Vi møtes over en kaffe i helgene og legger planer for nye leserinnlegg og framstøt overfor de som bestemmer, alt mens jeg serverer mor mi sine lefser og det hoies og sverges.

Det er et kjent fenomen at krefter samler seg når en ytre fare truer, og særlig når den kommer ovenfra. Søsken som krangler blir fort enige dersom foreldrene plutselig kommer med trusler. Og når vi nå sitter her, gode naboer som vi er blitt, slår det meg hvor grunnleggende godt det kjennes å ha en sak å kjempe for, hvilket fellesskap som dannes og, ikke minst, hvor få slike kamper jeg egentlig har kjempet opp gjennom årene.

Det er ikke første gang jeg kjente på dette. Forrige gang var i Buenos Aires 8. mars 2018, hvor jeg fikk lov til å være med en gruppe unge mennesker som gikk i tog på kvinnedagen og protesterte mot landets konservative abortlovgiving. Det var enorme menneskemengder i gatene, trommer og paroler og et voldsomt sinne.

Tankene gikk hjemover, den gangen, og jeg prøvde å komme på forrige gang det var virkelig, virkelig store og sinte massedemonstrasjoner i Norge. Jeg klarte ikke å komme på noen, i alle fall ikke siden jeg selv ble noenlunde voksen. Miljøprotestene på 70-tallet, med Mardøla og Alta som de mest fremtredende, er kanskje det nærmeste vi kommer. Jeg anbefaler tungt å se filmen "La elva leve", som nylig er kommet. Den gir et innblikk i hva man kan få til om noen kloke hoder vekker folk fra søvnen.

For de som sitter med utsikt til Stortingsplenen kan det muligens virke som om det fins veldig mange aktive miljø som stadig reiser bust mot myndighetene i saker.

Men i det store og hele snakker vi om relativt marginale grupperinger, man må ofte stille seg med god avstand til hverandre for at det skal se ut som om hele plenen er noenlunde okkupert. Og bare det at protestaksjoner finner sted på "en plen" i dette landet sier i grunnen det meste.

Stein-Gunnar Bondevik Foto: Ronald Johansen

Det går selvsagt an å hevde at årsaken til at ikke hundretusener marsjerer i gatene i Norge er at vi har et så godt og demokratisk styresett, med så stor legitimitet i folket, at folk kjenner seg trygge og vel ivaretatt. Ulikheten er økende, men fortsatt lav i global målestokk. Vi har ytringsfrihet, stor grad av åpenhet i det offentlige, og alle muligheter til å hevde vår rett gjennom politiske eller andre formelle kanaler.

På den andre siden går det an å spørre om vi som befolkning er blitt mette og sløve? At Arnulf Øverlands advarsel om å "ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv" er så grundig ignorert, så dynket i oljepenger at det ikke kan leses lenger, slik at vi snart kan kjennetegnes ved det motsatte; vi tåler den så inderlig vel?

På samme tid som vi ble rammet av plutselig rikdom, har samfunnet vårt de siste tiårene vært preget av økende individualisme. Det er nærliggende å tenke at Arnulf Øverlands formaninger ble byttet ut med Torbjørn Egners Kardemommelov: Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil. Han la ikke opp til oppvigleri, salige Egner.

Vi fikk kjenne på den norske fornøydheten og grenseløse tilliten til systemet, vi som var med og kjempet for friheten for familien Collin, som satt åtte år i kirkeasyl på Finnsnes. Å få folk til å stå opp mot urett, å få journalister i hovedstaden til å se hvor skandaløst rettsløs og alene den lille familien stod, det var virkelig en oppoverbakke jeg nesten ikke trodde fantes. Heldigvis fantes det et fellesskap i kirka som hadde den nødvendige kampviljen til å stå løpet ut.

Det er i seg selv en begrenset sak vi kjemper for i nabolaget, selv om den er viktig nok for alle som bor i bydelen. Det er ikke Alta, det er ikke abort i Argentina. Men det er nok til å oppdage at det er noe her, ett eller annet som jeg ikke visste at jeg trengte, et fravær av kampkraft i samfunnet som blir påtrengende når det blir eksponert.

Kruttet er vått, men kan det tørkes?