Tromsø by casher inn over fire milliarder statlige kroner for å kunne fortsette sin uhemmede vekst. Den nye byvekstavtalen som ble presentert onsdag er omtrent dobbelt så god som den forrige – nyheten er at det plusses på 33 millioner kroner årlig i ti år.
For Tromsø er det jo gode nyheter, selv om mange av byens framtredende politikere fortsatt ikke er helt fornøyd. For fylket som helhet er det også gode nyheter, det er viktig med en sterk by, som gjør at spesielt unge mennesker fra distriktene flytter dit i stedet for eksempelvis til Oslo. Og for vår region er det en åpenbar fordel at Tromsø styrker posisjonen som landsdelens hovedstad, i stedet for eksempelvis Bodø.
Men at den søkkrike staten overrisler Tromsø med penger, gir også grobunn for refleksjoner på vegne av vår region, her litt lenger sør i fylket — en region som lever nært opp til en storby på godt og vondt. Det skal ikke handle så mye om Tromsø-suget denne gang — det eksisterer fortsatt — og har en trekkraft som er umulig å hanskes med for å verne om Midt-Troms.
Det skal handle mer om hva staten egentlig tenker om vår region. Vi sitter altså midt i Norges viktigste sjømatregion, med et potensial for enorm vekst. Vi har blant verdens største og mest moderne settefiskanlegg i Jøvika og lakseslakt-anlegg på Klubben på Senja. Denne sjømatregionen har passert 12 milliarder kroner i omsetning. På litt over ti år har omsetninga økt fra i underkant av èn milliard kroner, og veksten fortsetter i et ufattelig tempo. Senja-regionen styrker posisjonen som Norges største på sjømatproduksjon.
Og bompenger? Det slipper vi ikke unna, slik vi heller ikke gjorde i 1972 da Gisundbrua ble åpnet
Det skjer mens milliarder av samferdselskroner ruller inn til Tromsø by — ikke bare til en framtidig byvekstavtale. En utbygging av E8, innfartsveien til Tromsø til over to milliarder kroner, er allerede i full gang, og gjør at ishavsbyen er i ferd med å gjennomføre en ren revolusjon på samferdselssektoren. Allerede ligger det 680 millioner statlige kroner inne til ny tunnel til flyplassen. Det betyr at det samlede statlige bidraget til E8, flyplasstunnel og byvekstavtale er 4,4 milliarder kroner. Og ja, tromsøværingene skal betale bompenger så det svir.
Det skjer i en — i norsk målestokk — storby som vi aldri kommer bort fra er fundamentert på offentlige arbeidsplasser – med sykehus og universitet som enorme aktører i nordnorsk sammenheng.
I forhold til det som nå rører seg i Tromsø innen samferdsel, er vår region avspist med smuler. En region midt i fylket med bredt utvalg av industrietableringer, først og fremst innen sjømat, og gjerne på private hender – som er grunnlaget for vekst og utvikling. Og forhåpentligvis framtidig vekst i folketallet.
Og lokalsamfunnene i Midt-Troms er slett ikke bygd opp rundt statlige eller fylkeskommunale arbeidsplasser. Bortsett fra Forsvaret i Bardu, Målselv og Sørreisa er det — i forhold til et samlet folketall på rundt 30.000 innbyggere — svært få offentlige arbeidsplasser i Midt-Troms. Bortsett fra de kommunale, selvsagt.
Og det er i dette perspektivet spørsmålene reiser seg: Hva skjedde egentlig med forventningene om den enorme satsingen på sjømatveiene? Det ble satt av 200 millioner kroner til opprusting av sjømatveiene i Norge på slutten av 2020. 63 millioner av disse ble rutet til Troms og Finnmark. Likevel: Småpenger i forhold til den samlede statlige satsingen i Tromsø.
Det skulle bli en en opprusting vi knapt hadde sett maken til i moderne tid. Og ting har skjedd, i rettferdighetens navn: En lang rekke utsatte strekninger, smale veier, mørke og trange tunneler og skarpe svinger er blitt utbedret, også på Senja. Men for de som ferdes på veinettet på Senja, ikke minst bak rattet på fullastede vogntog med fisk, er det fortsatt en sant helvete å ta seg fram på enkelte strekninger.
Det går for sakte med veiopprustingen — og det blir for smått, selv med 63 millioner ekstra kroner til fylket. Det er for mange veistrekninger å dele på. Felles for dem alle er at de er latterlig dårlige. Vi har bokstavelig talt en lang vei å gå før veinettet, og spesielt sjømatveiene som er utsatt for en voldsom vogntog-belastning, er på akseptabelt nivå. Det hjelper bare litt å rette ut et sving eller to, gjøre veien litt bredere og få lys i tunnelen.
Og mest kritisk av alt: Vi har ei bru som fylte 50 år i juni i fjor, som er eneste ferdselsåre fra selve kjernen i sjømatregionen: Øya Senja. Mens man i Tromsø snakker om nye forbindelser til øya både fra fastlandet og Kvaløya, sitter Norges største sjømatregion med èn eneste vei å frakte gullet. Ei bru som skranter i skjøtene, som skriker etter et gjennomgripende vedlikehold. Og som helt innlysende trenger avlastning. Ei bru til, eller kanskje mer i tiden; En undersjøisk tunnel til fastlandet.
Det finnes ingen konkrete planer for en en ny forbindelse over Gisundet. Det betyr det vil gå smertelig lang tid før det skjer noe. Kanskje ikke 50 nye år, men heller ikke så langt unna. Det er ikke til å leve med, verken for sjømatnæringa, reiselivsnæringa, andre veifarende og et lokalsamfunn som er helt avhengig av brua.
Derfor må det tas politiske grep. Første skritt må tas av lokalpolitikerne i Senja nå— de må bruke utestemmen og kreve Gisundbrua og sjømatveiene opp på den nasjonalpolitiske agendaen. Akkurat slik lokalpolitikerne i Tromsø har slåss for byvekstavtalen, uavhengig av hvem som sitter med regjeringsmakta.
Og i likhet med kampen for bedre strømforsyning på spesielt Nord-Senja, må henvendelsen rettes direkte til staten. For selv om det handler om fylkesveier og ei bru som fylket rent formelt har ansvar for, er det åpenbart at vi her snakker om så store investeringer at det er staten som må gripe inn.
Vi snakker selvsagt om ulike budsjetter, fylkeskommunale og statlige — men her står så store verdier på spill for nasjonen Norge at Midt-Troms-regionen må få sin lokale utgave av byvekstavtalen i Tromsø.
Og bompenger? Det slipper vi ikke unna, slik vi heller ikke gjorde i 1972 da Gisundbrua ble åpnet.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her