Vi har på nytt opplevd en vår og en sommer med alt den rommer og opplever nå lauvfall. Det nærmer seg mørketid og vinter. De fire årstidene minner oss om menneskelivet fra frøet i mors liv, barne- og ungdomstida med læring, vekst, utvikling til voksenalder med familieliv, omsorg, arbeid og kulturaktiviteter — og så alderdommen.
Ikke alle, men noen av oss, opplever en høg alder og slik også en lang «haust» i våre liv. Selv om vi i vårt land har et meget godt helsestell, skjer det likevel at hjernefunksjonen, hjertet, sansene og vår førlighet svekkes. På våre kjerkegårder blir vi minna om det Arne Garborg dikta slik: «Her ligg dei grav i grav, frå hei og ned i hav som stridde so. Gud sign kvar ærleg svein som søv der under stein, Gud sign dei kvar og ein der dei er no».
I min høge alder tenker jeg likt med det Elias Blix dikta slik: «Du vår med ljose dagar, med lengting liv og song. Du spår at Gud oss lagar ein betre vår ein gong.» Jeg lytter også til dette av Henrik Wergeland: «Husk menneske, at du er støv, husk også at du er mer enn støv!»
Med menneskelige øyne blir meininga derfor å nyte de gleder livet kan gje så lenge en kan
Ishavsbispen Monrad Norderval skreiv dette: «Jeg er djupt og hellig overbevist om at det å stå under evige stjerner i undring overfor tilværelsens mysterium og tilbe den makt som er bakom alt — og oppholder alt, ikke er noe ringere enn det motsatte: at det ingen mening er i det hele, at der intet kjærlig farshjerte fins som banker bak verdensrommets dybder og beånder avgrunnene. At det å se det guddommelige i et menneske ikke er ringere enn det som bare ser kjøtt og blod og en tanke som forholder seg til hjernen som urinen til nyrene og gallen til leveren». Uansett — er det menneskets privilegium å velge trusvei, livssyn. «Min tanke er fri».
Menneskeslekta har til alle tider vært opptatt med slike spørsmål. Skriftet «Forkynneren» eller «Predikeren» i Det gamle testamente i Bibelen er ei av flere poetiske bøker som de fleste forskere meiner blei skrevet i det persiske tidsrommet 500-380 f. Kr. Interessant er det her å lese formuleringene om hvordan mennesker for flere tusen år sia — før vår tidsregning — opplevde livet. På en poetisk måte skildres ikke minst alderdommen med svekking av sansene.
Hvordan poesien i nevnte framstiller alderdommen, kan leseren finne ut i følgende fra kapittel 12 hos «Forkynneren»: «Tenk på din Skaper i ungdommens dager før de onde dagene kommer og de årene nærmer seg da du må si: «Jeg har ingen glede av dem,» før solen og lyset, månen og stjernene blir mørke og skyene vender tilbake etter regnet. På den dagen skjelver vokterne av huset, og de sterke mennene luter. De som maler, slutter fordi de er så få, og det mørkner for dem som ser ut gjennom vinduene. Dørene til gatene blir lukket, og lyden av malingen blir svak. En står opp med fuglesang, men alle sangerinnene er blitt lavmælte. De er redde for høyden og for skremslene ved veien. Mandeltreet blomstrer, gresshoppen sleper seg fram, og kapersen mister sin kraft. Før mennesket går til sitt evige hjem og de sørgende går omkring i gatene. Tenk på din Skaper før sølvsnoren slites over, gullskålen knuses, krukken blir slått i stykker ved kilden og hjulet knuses og faller ned i brønnen. Da vender støvet tilbake til jorden der det var før, og ånden vender tilbake ti Gud som gav den.»
Forfatteren av «Forkynneren» framstiller dette korte livet med alt det byr: Arbeid, nytelser, rikdom, visdom m.m., men det ender ofte i skuffelser. Livets gåte er uløyselig med smerter, urettferdighet, undertrykking. Med menneskelige øyne blir meininga derfor å nyte de gleder livet kan gje så lenge en kan. Men boka viser også til at livet kan oppleves med «troens øyne»: Bak tilværelsen står en Skaper, en Gud som har skapt alt godt, som holder ved lag og styrer alt. En rød tråd i boka: Vi kan bygge livet på han som er opphavet til det.