Finndalshytta i Tamokdalen var et kjærkomment samlingspunkt både for dalens folk og utenbygdsboende brukt året rundt. Et midtpunkt der folk møttes og entes om.
Når vårsola stekte i ansiktet, appelsiner skrelt og pølser ble stekt på bålet var trivselen på topp. Et oppmøte enhver menighet kunne misunne; samt bidrag til trivsel og bolyst. Kanskje det som skulle til for å trimme bort en kilo eller tre for de som plagdes med det. Så brant altså den hytta våren 2019.
Forhistorien til denne hytta gjenfortalt av en nå 87 år gammel nabo var som følger, altså førstehåndskjennskap: Han og en annen av dalens menn ville videreføre alders tids bruk i pakt med etablert tradisjon, og satte opp ei turhytte i Finndalen midt på 1970-tallet. Materialene kom fra Divibrua i Øverbygd. Tre-toms solid pløyd plank, brukt som spuns for brokarene til brua, som de fikk de av Statens Vegvesen mot rivingsarbeidet. De besørget transport til tomta, og flere av Tamokdalens folk hjalp til med å føre den opp på dugnad.
Så kom dette Statens Skoger for øre. De truet straks med riving eller nedbrenning hjemlet i en nylig påkommet forskrift for såkalte eierløse bygninger eller hva det var. Gode råd var dyre mot overmakta, Løsningen ble at en av svensksamene fra Könköme påtok seg et proforma eierskap for å berge hytta mot brent jords taktikk.
Statskog synes mer å være andres og statskassens venn enn bygdenes venn
En advokat i Tromsø utferdiget dokumentet som den gang kostet 500 kroner i honorar lagt ut for av overnevnte. Avtalen innebar at hytta skulle stå åpen for bygdefolket og svensksamene til alle tider, og være åpen for allmenheten.
Etter at han som påtok seg eierskapet gikk bort ble det meg fortalt at det fra hans families side gjort forsøk på å låse av hytta for den allmenne bruken. Siden har det vært et betent forhold rundt bruken av denne hytta, der dalens eierskap ikke har syntes anerkjent. Det har forsøksvis vært henstilt til kommunen fra denne familien/siidaen om at bruken av Finndalen og toppturer skal kunne begrenses om ikke forbys. Begrensinger eller innskrenkninger som var utenkelige den gang det virkelig var mye rein i dalsidene i Tamokdalen. Den gang et uttrykk for den fleksible og gode sameksistensen.
Så med tiden kom da en ny generasjon som påberopte seg ensidig eierskap til hytta. Plutselig var det nå en gjeterhytte for svensk reindrift. Den hytta var aldri påtenkt eller brukt i særlig grad som gjeterhytte. Den virket bli en brikke i et maktspill som nå foregår i våre nærområder. Det er uomtvistelig hvem som bygde hytta. og dokumentet som ble utstedt den gang regulerte bruken.
For fire år siden tok den av hittil ukjente årsaker fyr og brant ned. Tomta er ikke ryddet. Dokumentet og oppfølgingen av branntomta er etterspurt hos Statskog uten å ha fått svar. Svar utbes nå offentlig. Jeg tok for to år siden kontakt med Statskog om dette, og ble fortalt at branntomta tilhører før nevnte reindriftsfamilie som er pålagt å besørge opprydding. Fristen for det er for lengst utløpt.
Ble også fortalt at ny hyttetomt ville bli møtt med innsigelser fra Könköme. På en måte et forhåndsavslag. Tidsvitner finnes det mer enn nok av fremdeles om våre myndigheter bryr seg med en slik bagatell! Det er synd å si det, men Statskog synes mer å være andres og statskassens venn enn bygdenes venn.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her