For mye raushet? Nei!

Ukrainske flyktninger strømmer til Norge, og de første er også på plass i vår region. Samtidig hever kritiske røster seg og mener vi tar i mot ukrainerne med mer varme, større raushet og enklere byråkrati enn andre flyktninger.

Det er en vond og vanskelig debatt, som kanskje ikke er det vi trenger akkurat nå. Men midt i Ukraina-krisen er det åpenbart noe vi bør reflektere over.

På sosiale medier er det full fyr i debatten — om at vi tar i mot ukrainerne med så åpne armer fordi de bort nært oss, de ligner på oss og de er europeere som oss. At alle rekorder for spontane innsamlinger gjennom frivillige organisasjoner er knust, blir også trukket fram som et eksempel på at det ukrainske folk er i en særstilling hos nordmenn flest. Over 700 millioner kroner er hittil sendt til ulike humanitære formål i forbindelse med krigskatastrofen.

Debatten går også ellers i Europa: Leder for flyktninger og migrantrettigheter i Human Rights Watch (HRW), Bill Frelick, sier i en artikkel i Aftenposten at det er stor forskjell på hvordan ukrainerne blir møtt, sammenlignet andre flyktninger. Han viser konkret til Hellas’ angivelige praksis med å utvise flyktninger ulovlig.

Lignende utsagn har også kommet fra ulike hold i Norge. Og debatten blir neppe enklere av at SV nå foreslår at ukrainske flyktninger selv skal få bestemme hvor i Norge de skal bosette seg, uten at de mister introduksjonsstøtten. I dag er det slik at flyktninger som får opphold blir tildelt et bosted.

I denne debatten er det viktig å ha to tanker i hodet på samme tid. Ja, vi føler er stort fellesskap med ukrainerne. Før krigen brøt ut bodde de 6.500 ukrainere fast i Norge, og mange har dem som naboer, jobbkolleger eller venner. Når en krise vi ikke har sett maken til siden andre verdenskrig rammer så hardt og så nært, er det ikke rart vi reagerer ekstra sterkt og engasjerer oss mer enn vanlig, ikke minst følelsesmessig.

Traumatiserte, sjokkerte og desillusjonerte ukrainere har rømt fra sitt demokratiske hjemland, der gleden i tre tiår har vært stor over å ha vært befridd fra det russiske åket. Friheten de fikk i 1991 fra Sovjetunionen er på få dager blitt endret til et sant mareritt — et galskapens teater der sluttscenene ennå ikke har utspilt seg. Det eneste som er ganske sikkert er at det vil ta lang tid før Ukraina er oppe fra knestående. Først må den brutale krigen finne sin slutt.

Og det er bred politisk enighet i Norge om å vise raushet overfor de ukrainske flyktningene. Norske myndigheter føler en moralsk forpliktelse til å ta i mot dem, i stort antall — og gi dem tilbud og integrere dem på best mulig måte i samfunnet.

Også her i regionen er viljen stor til å bidra. Og vi er igang: De første av opptil 150 flyktninger er allerede kommet til mottaket ved Nedre Målselvfossen camping. På Finnsnes forberedes det også — fem år etter at det sist var asylmottaksdrift på Heimly skal det etablere 25 mottaksplasser for enslige mindreårige flyktninger. Også andre kommuner forbereder seg, og frivillige organisasjoner og lokalbefolkning står klar til å bidra.

Det er godt å se. Og det føles riktig og naturlig. Så kan vi også dvele ved den andre tanken vi bør ha i hodet: Vi må aldri glemme at nøden er minst like stor som før også ellers i verden. Behovet for bistand og økonomisk hjelp er enormt. Det vil fortsatt komme flyktninger fra andre verdensdeler; fra Syria, Palestina, Afghanistan, Sør-Sudan, Myanmar, Somalia, Kongo og mange andre land.

Det er ikke enten eller. Det er både og. Den ubegripelige krigen i Ukraina hjelper oss i rike Norge til å begripe mer om hvordan andre folkeslag har det.