Svært unge mennesker har den siste tida fått muligheten til å ta i et ekstra tak, for å bidra til bedre livskvalitet i sykehjem, til å gi litt avlastning til fagfolk som har tunge og lange arbeidsdager i institusjoner der våre eldste og sykeste skal ha sin hverdag. Fagfolk som på generelt grunnlag har en høy arbeidsbelastning, som har tatt enda flere oppgaver i forbindelse med pandemi, og som vi vet er i gruppene av fagfolk vi kommer til å ha for lite av i årene som kommer. Om vi ikke gjør grep for å få rekruttert flere til relevante utdanninger, eller fordeler oppgaver smartere og bruker teknologi til å løse en del praktiske utfordringer.

Mye kan skrives og sies om dette. Penger hjelper. Men det er folk det i første omgang er og vil være manko på; kloke og oppfinnsomme hoder, engasjerte medmennesker og dyktige fagpersoner.

Så har flere kommuner engasjert måltidsverter, unge arbeidstakere som kommer inn og tar enkle men viktige arbeidsoppgaver for at hverdagen skal være god for den enkelte. De har søkt, og har fått jobb, basert på de egenskapene og ferdighetene de har. I første omgang har de kanskje først og fremst interesse for å ha en jobb, men også en nysgjerrighet på helsefaglig arbeid.

Er det noe vi trenger, så er det unge med denne nysgjerrigheten. Og den kan vi møte på ulike måter. Med å satse og se om dette gir både bedre helse- og omsorgstjenester på kort sikt, og nødvendig økt rekruttering på lengre sikt? Eller med skepsis, og med å si nei takk dette vil vi ikke fordi de er for unge. På grunn av taushetsplikten. Fagligheten. Etikken.

Jeg har min arbeidserfaring fra sosialfaglig arbeid, og noen år tilbake ville jeg nok møtt ansettelse av 15-16-åringer i sykehjem med motstand. På grunn av taushetsplikten, fagligheten, etikken. Både av hensynet til pasient/beboer, og av hensyn til de inntrykk arbeidstakerne må bearbeide ved en slik arbeidsplass.

Så la oss håper på stadig nye kull med hjelpsomme, blide og unge medarbeidere, og ikke minst at satsing på måltidsverter fortsetter

Som folkevalgt blir man både inspirert til og ikke minst tvunget til å tenke utafor boksen. I mange, mange år har det handlet om fordeling av penger. Nå handler det like mye, ja om ikke mer, tilgang på folk. Folk til å løse oppgaver i dag, og folk til å rekruttere i årene som kommer. Så kan vi kanskje ikke være så indignerte over at nye rekrutteringtiltak testes, eller at oppgaver løses på nye måter.

Vi kommer ikke utenom at fremtidens helse- og omsorgsoppgaver vil kreve andre løsninger. Og dette gjelder mange av de øvrige oppgavene for eksempel en kommune har også. Spør du offentlig sektor generelt, og like til privat næringsliv, vil du få samme svar hos mange. Vi mangler folk. Med all slags arbeidserfaring, og med all slags kompetanse. Og vi kommer til å mangle flere i årene som kommer. Så kanskje må vi tenke litt annerledes om hva de yngste arbeidstakerne skal få bidra med. De har jo egentlig et svært godt ord på seg, disse ungdommene nå til dags.

I mange sammenhenger både erfarer jeg og hevder, at ungdommen nå til dags ikke er så verst. I foreningsliv stiller de på dugnad, trener yngre barn, dømmer fotballkamper, selger vafler, tar på seg styreverv og skaper aktivitet for hverandre. Ungdommene som frekventerer heimen er både reale, morsomme og snille med hverandre.

DISKUSJON: - Alle vil det beste for sine nærmeste, og for de man har et ansvar for. Da er det heller ingen overraskelse at det blir diskusjon når man hører om eller leser i avisen at 15-åringer har jobbet i pleien av demente i Målselv kommune, skriver Sigrun Wiggen Prestbakmo. Foto: Gjermund Nilssen

Og denne sommeren har jeg møtt unge arbeidstakere overalt i Salangen, ja helt ned til årets ferske 10.-klassinger, som har sikret at aktivitet i næringsliv og kommune har kunnet fungere. Jeg har kjent på en boblende begeistring over at ungdom få jobb i Salangen, at de blir kjent med lokale muligheter, får opplevelsen av å være til nytte og kanskje også blir interessert i å velge et yrke der fremtid i Salangen er en naturlig konsekvens.

Jeg har fersk erfaring som pårørende. Og har møtt og fått høre om måltidsverter og unge mennesker i pleien som har hatt glimt i øyet, arbeidslyst, overskudd til en prat, samt interesse for yrkene du kan velge innenfor pleie- og omsorgsbransjen. Unge mennesker som har vært med, sammen med et dyktig og hardtarbeidende fast personale, for å gi en best mulig hverdag. Og som jeg med sikkerhet kan si har delt øyeblikk som har vært humørfylte og minneverdige, for min eldre slektning. Jeg velger å tro at de har hatt gode veiledere og forbilder i arbeidsmiljøet, men også at de har gode forutsetninger for å være med å produsere velferdstjenester. I dag, og i dagene som kommer.

Så er det arbeidsgivers ansvar og sikre at vi ikke går på akkord med taushetsplikten, fagligheten og etikken. At de unge får opplæring på de oppgavene de skal gjøre, at de får oppgaver de skal klare med når de ikke har utdanning. At de får et innblikk inn i de interessante og utfordrende faglige oppgavene, og at de har noen som kan veilede og bidra til å bearbeide dersom de står i situasjoner eller hendelser som er ubehagelige eller skremmende.

Det kan være vanskelig å få alt til å henge i hop, det er ingen grunn til å være naive. Men jeg tror ikke vil kan avvise å ha de unge, ja gjerne 15-åringer, som en del av vår arbeidsstokk i årene som kommer. Noen vil det ikke passe for, sånn er det med alt. Men for mange som har besteforeldre, eller eldre slektninger og naboer, så vil det nok både være overkommelig, givende og kanskje svært gode erfaringer med å ha et slikt oppdrag. Og antakelig også attraktivt med arbeidsplasser som tørster etter deres arbeidskraft etter at de har gått et utdanningsløp også.

Så må vi tåle å lære dersom pårørende gir tilbakemeldinger som peker på problemer. Vi må så løse eventuelle problemer, som arbeidsgivere og som leverandører av pleie- og omsorgstjenesten.

Alle vil det beste for sine nærmeste, og for de man har et ansvar for. Da er det heller ingen overraskelse at det blir diskusjon når man hører om eller leser i avisen at 15-åringer har jobbet i pleien av demente i Målselv kommune. Men faglig leder gjorde en god figur på NRK Troms i dag, og beskrev både oppgaver og ordning med måltidsverter.

Og vi må være opptatt av både bakgrunnen for ordningen, erfaringene underveis både for pasienter og arbeidstakere, og potensialet for rekruttering til pleie- og omsorgsyrker når vi snakker om dette. Rekordlav arbeidsledighet, fremtidig økende omsorgsoppgaver for det offentlige, et stadig sterkere rettighetssamfunn gjør at vi må ha en bredere gruppe å rekruttere arbeidsfolk fra. Oppmerksomheten må være retta mot hvordan vi får det til å fungere med de ansatte vil kan få tilgang på. Ikke lett, ikke alltid bedre, men definitivt helt nødvendig.

Så la oss håper på stadig nye kull med hjelpsomme, blide og unge medarbeidere, og ikke minst at satsing på måltidsverter fortsetter. Og ungdommen representerer alt vi har av muligheter og løsninger i fremtida.