Hver gang tankene svinger innom ett av begrepene i overskriften, dukker et spesielt bilde opp i bevisstheten, bildet av de tre apene som intet hører, intet ser og intet sier. Den ene holder hendene for munnen, mens de andre to holder for øyne og ører.
Evner våre myndigheter ikke å ta inn over seg bildene av en verden i drastisk endring, med ekstrem veksling mellom tørke og brann, stormer og flommer? I sommer der vårt nære Europas vannveier var så uttørket som de neppe har vært i historisk tid? Et Europa der masse eldre innbyggere ofret sine kostbare kilowatt-timer på luftkjøling, for å overleve. Mange av de som ikke hadde råd og ikke kjøleutstyr, døde etterhvert, lenge før tida. Uansett partifarge fra myndighetenes side: Reaksjonen — eller mangel på slik — er helt lik.
Nevner vi resten av overskriften - beredskap og økonomi - er tilnærmingen den samme. Beredskap — både den militære og totalberedskapen — blåser man i. Det samme gjelder økonomien der investeringer for all del ikke må skje der det samferdselsmessig vil gi best avkastning, nemlig på Nord-Norgebanen.
Er ikke i stand til å se annet enn at Nord-Norgebanen (NNB) gjennom sin drøyt 100-årige lidelseshistorie har vært varmt støttet av våre militære myndigheter, fordi NNB vil gi et kjempeløft beredskapsmessig, både når det gjelder militær forhåndsdeployering og den sivil-militære beredskapen som er ytterst nødvendig for et utholdende militært forsvar. Uten et logistisk forsvar bak frontene, bryter det militære forsvar fort sammen.
Etter første verdenskrig 1914-18 ble følgende skrevet: «...ikke bare at fylket (Troms, forf.) hadde et rettmessig krav til jernbane av økonomiske grunner, men at mangelen på jernbane og landverts forbindelse sydover måtte innebære en nasjonal fare». Ref. boka Stambanen gjennom Nord-Norge, ved Nordland fylkes og Troms fylkes jernbanekomiteer i 1949.
Hvorfor har da dette — som skulle være stambanen i nord — vært forsinket og motarbeidet i 75 år og blir det fortsatt?
Våre militære ledere har pekt på at det viktigste ledd i forsvaret av Nord-Norge er at det bor folk i landsdelen. Myndighetene har, etter 1950, tilsynelatende jobbet for det motsatte, alle pyntetiltak til tross.
Etablering av stambanen i nord vil være det viktigste initiativ for å snu folkeflukten fra en landsdel der flere og flere forstår at vi er utsatt for fraflyttingspress fra myndighetenes side, og tar det logiske valg. De flytter. En utenforstående ville kanskje trodd at våre toppolitikere sto i ledtog med Kreml. Vi andre antar at det ligger mer prosaiske årsaker bak.
Den økonomiske siden har vært sterkt framhevet fra Nord-Norge-motstandernes side, (og har nå lenge vært deres eneste argument), men for å oppnå et negativt økonomisk anslag, må det tas i bruk lett gjennomskuelige triks. Blant annet ved å ikke utrede null-alternativet, dvs hva det vil koste landet ikke å bygge NNB. Her bør vi forflytte oss litt til Nordnorsk Debatt 26.07. i år, og til en artikkel ved Tromskomiteen for jernbane, Aksjonsgruppa for Nord-Norgebanen og Jernbane Nord AS: «Hva må gjøres av investeringer i Nord-Norge og hvilke naturinngrep vil det medføre, dersom Nord-Norgebanen ikke bygges?».
Ta nå klimaet på nytt: Dette er verdens største og i virkeligheten jordas eksistensielle problem, som resten av verden har våknet til (ser bort fra verdens Putin-er og Trump-er). Men Norge? Nei, ser vi bort fra mulighetene til å tjene noen raske milliarder på å rasere det vi har igjen av natur, eksisterer ikke klimaproblemet hverken for politikere eller finans-/forretningsfolk. Her kjøres det på med økte utslipp og visjoner om evigvarende «vekst», presis det som har brakt oss inn i nåværende situasjon.
NRK tekst-TV 30. oktober sier at forsuringen av havvannet i våre områder øker ca 2,5 ganger fortere enn tidligere anslått. Resultatene for framtidig sjømatproduksjon kan man bare ane, samtidig som havets evne til å ta opp våre økende CO2 utslipp endres.
Vi hopper over til Time nr 41, (10. oktober 2022), der statsministeren i Tuvalu, en av øystatene i Stillehavet, ber verden om hjelp. Nåværende klimautvikling vil gjøre Tuvalu ubeboelig i løpet av 20-30 år, og flere andre av Stillehavets øystater innen utgangen av dette århundre.
Nesten den eneste markante politiker som har tatt opp klimaspørsmålet med tilsynelatende alvor, er Aps klimaminister Espen Barth Eide, men hans meninger blir ikke akkurat smurt ut over forsidene. Heller dempet ned. På ABC Nyheter (glemte notere dato, men rundt august i år) leste vi om en bekymret minister som blant annet sa: «Temperaturene i Arktis har steget nesten fire ganger raskere enn på resten av planeten, ifølge ny studie. Svalbard varmes opp enda raskere». Et alvorlig varsku, mente Norges klimaminister.
Landets ressurser kastes bort i overdreven utbygging av høyhastighetsveier, og flyplasser. Vi vet allerede at disse er verstinger på de fleste områder, og vil bli vanvittig dyre å vedlikeholde når oljebruken må reduseres sterkt, og asfaltprisene drar til himmels. Høyhastighetsbaner, derimot, som kan gi en markert forbedring av den allerede ytterst klimavennlige transportformen jernbane, holdes utafor jernbaneutredningenes mandat.
Så, våre myndigheter, både nåværende og de i køen: Hvorfor skal ikke Norge snarest bygge klima- og energiriktig transport, gi oss det eneste som kan gi befolkningsoppgang i nord og gi langt bedre muligheter for forsvaret av landsdelen og landet, altså bygge Nord-Norgebanen?
Vår samferdselsminister ser NNB i uendelighetens perspektiv. (ref. svar på spørsmål i Stortinget fra Torgeir Knag Fylkesnes), mens alle andre vet at om behovet er prekært nok, kan svært mange hjørner kuttes. Og behovet er prekært nok.
Hvorfor har da dette — som skulle være stambanen i nord — vært forsinket og motarbeidet i 75 år og blir det fortsatt? Prosjektet har bedre økonomisk bærekraft enn det meste av landets transport, skader ikke reindrifta, gir langt bedre naturvern enn veiene som ellers må komme, og ligger innafor vanlig teknologi. Norges økonomiske styrke for finansiering er større enn noensinne. Har vi annet igjen enn ønsket om å fjerne befolkningen? Og eventuelt, hvorfor?