2022, folkens – litt av et år, får’n si. Og tror man på Vår Herre, og hans formodentlige gjøren og laden oppe i himmelriket, kan nok noen og enhver av oss vakle ørlite i troen på en mulig frelsers beskyttende hånd rundt jordas befolkning. Spørsmålet er om det ligger 12 kalendermåneder av litt lysere og mer positiv karakter og venter på oss etter at nyttårsrakettene har dalt ned i skjul? Noe som, med en god porsjon egeninnsats, kan føre oss og våre medmennesker inn i en litt bedre framtid?

Alt har en ende, også året 2022, som jo tross alt bare er et blink i verdenshistorien, hvis vi ser litt stort på det. Ja, sånn er det — ingenting varer evig. Både Hitler og Stalin måtte jo tross alt på et eller annet tidspunkt i sitt voksne og noe forskrudde liv traske ned kjellertrappa, hvor en straks varmere tilværelse i fyrrommet til fanden sjøl lå og ventet på dem. Halleluja! Vel, hvis ikke en av dem er blitt gjenfødt som den tungstarta snøfreseren min...!

Kan hende er det den andre karen i denne krigerske duoen som i realiteten styrer prisene i dette landet her? Rentegaloppen? Eller lavtrykkene fra vest? Nei, her kan så visst ingenting utelukkes. Men dagen kommer nok når vår tids galning — ja, han der borte i Russland — også må traske ned i «underetasjen». Og for å si det sånn: Vi unner han vel alle noen svettetokter og en rødglødende høygaffel mens han koker kaffe til han Tykjen, og det på egen pannebrask.

For du vet, man blir aldri for sliten til å vandre på bedringens vei

Overskrifta på mitt nyttårskåseri kjenner du nok igjen. Den er sikkert uttalt mange ganger gjennom flere århundrer, men vi kjenner den jo best fra julesangen «En stjerne skinner i natt». Jeg liker denne tekstlinja: «Verden var aldri helt forlatt». Før den vakkert og melodisk følges opp med sangens tittel. Det bærer bud om noe positivt og oppløftende. Og om levd liv.

Nå ja, 2022 har jo langt fra bare vært elendighet. Ikke et «alt raknet, bortsett fra strømpene-år». Lyspunkt og gleder ramler stundom ned i fanget på oss — og gjerne når vi minst venter det. Andre hverdagsgløtt må vi selv skape eller mane fram. Det er sånn det skal være, det er sånn det alltid har vært. Og lykksalighet er jo som regel hva man selv gjør det til.

Var alt bedre før? Nei! Men verdens befolkning har tross alt kommet seg gjennom ulidelige prøvelser tidligere — deriblant Svartedauden. Det anslås at Norges befolkning lå på om lag 200.000 i år 1500. Før denne forferdelige byllepesten, som rammet Norge mellom 1348 og 1350, levde det rundt 500.000 mennesker i dette landet. Det sier sitt.

Krigen i Ukraina vil også ta slutt en gang. Det kan ta noen år, og mange flere liv vil dessverre gå tapt, men en dag vil også denne galskapen ta slutt, og verden blir et litt mindre skummelt sted å være.

Hva drømmer vi om? Hvilke forhåpninger har vi til det splitter nye og foreløpig ubrukte året 2023? Kanskje at vi er i stand til å stå på egne bein, bokstavelig talt, at helsa til oss og våre nærmeste rett og slett er sånn noenlunde bra? At krig og elendig der ute i verden tar slutt, eller i hvert fall tar seg en lang pause? At pandemien forsvinner? At respekt og rettferdig når fram til de som ikke har fått sin fortjente skjerv av dette? For du vet, man blir aldri for sliten til å vandre på bedringens vei.

På slutten av 2023 vil vi kanskje nok en gang si: For et år! Men denne gang med et litt større smil rundt munnvikene, samt en fornyet tro på at livet ikke er så aller verst her ute på vårt snurrende mirakel i Melkeveien. Eller for å sitere en smått fornøyelig linje fra den amerikanske forfatteren og humoristen Joey Adams: «Måtte alle dine problemer vare like lenge som dine nyttårsforsetter».

Ja, la oss skåle for det! Og på samme slurk: Verden var aldri helt forlatt.

Godt nytt år.