Den beryktede «kjøttvekta» tipper 90 mot ti i befolkningens medlemstall i forholdet sør – nord. Som betyr at våre krav og ønsker fra nord, svært ofte trenger bred forankring og felles forståelse, for å få gjennomslag nasjonalt. Som et minimum ligger fellesstøtten fra hele landsdelen i nord.

Jeg har vært styreleder i Tromsø ishockeyklubb (TIHK) i ca åtte år, styremedlem i Norges Ishockeyforbund (NIHF) i fire år. Begge deler, samt et aktivt lokalpolitisk liv, har sementert troen på at i nord må vi være ekstra smarte og strategiske for å få gjennom likeverd i dette langstrakte landet.

Diskusjonen rundt premisser for et nytt vinter-OL i Norge som dukket frem i forrige uke, illustrerer hvor viktig nordnorsk samling er. Rapporten som ble lagt frem, fokuserte på nytt IOC-krav for å imøtekomme kritikken mot stadig mer kostbare OL-arrangement; Gjenbruks-OL. Altså gjenbruke anlegg som har OL-størrelse i et land. I Norge gjelder dette områdene knyttet til Oslo, Lillehammer og Trondheim.

60-70 millioner kroner pr ishall er kostnaden for Mo i Rana, for Bodø, for Harstad, for Senja, for Alta, for Hammerfest, for Vadsø/Vardø og for Kirkenes

Resten av landet, i denne sammenheng spesielt Nord-Norge, må bruke begrepet på en annen måte: Vi må ha anlegg i nord som kan gjenbrukes for bredde og toppidrett i nord - og for hele landet- Som betyr at et OL må ha utvikling etter OL implisitt. Det gir liten etter gevinst – regionalt eller nasjonalt, om det ikke følger en anleggsutvikling med et vinter-OL.

Vi vet at med nye anlegg i nye regioner, skapes nye aktiviteter, mer breddeidrett og mer toppidrett. Da gir det liten nasjonal mening i å knytte begrepet «gjenbruk» til kun de nasjonale anlegg som er bygd i dagens Norge. Altså i sør. Gjenbruk betyr i like stor grad det som skjer i anleggene etter et OL.

Trekk en parallell til fotball i Norge. For 50 år siden var fotball der isidretter er i dag; altså mest for deltakere i sør. Inntil Mjølner plutselig var i toppen av norsk fotball. Så kom Bodø/Glimt og TIL. Og med de klubbene; alle talentene i landsdelen som ble rullet inn i storklubbene — først i nord. Hva hadde det norske fotball landslaget vært uten de nordnorske profiler de siste ti-årene?

Det samme kan sies om verdens største vinteridrett ishockey, der Norge pr i dag taper nesten tosifret mot Sverige hver gang vi møtes. Den norske landslagssjefen pekte etter VM i Finland nylig på det åpenbare; Sverige har ca 370 ishaller, Norge har vel 50 ishaller totalt. I dette bildet er det norske nord-sør-forholdet enda pinligere: Nord-Sverige har 60-70 ishaller (gammel oversikt, trolig enda flere nå), Nord-Norge har to ishaller (Narvik og Tromsø).

Arild Hausberg Foto: Ronald Johansen

Nord i Norge trenger vi flere nasjonale vinteranlegg. Vi har alpine anlegg i Narvik, og det stopper vel egentlig der for landsdelen. Et OL er anledningen vi kan bruke som vårt nye moment. Ordførerne i Tromsø og Narvik satte ord på dette nå når debatten blusset opp igjen. De heiet på hverandres fortrinn der ordfører i Tromsø fremholdt Narviks unike alpinfortrinn, og ordfører i Narvik sa at Tromsø har potensialet for et nasjonalt innendørs ishallanlegg. Hvis det blir et mantra i landsdelen, har vi en sterk stemme i OL-debatten.

Tromsø har en kommunalt eid ishall, som er god for trening og kamper på et begrenset høyt nivå. Et nasjonalt anlegg vil skape arena for Tromsø som ny toppklubb i Norge, for både damer og herrer. I dag spiller damene våre på nest høyeste nasjonale nivå, og herrene på nivå 3 i Norge. Potensialet er som i fotball på toppnivå for begge kjønn — hvis vi har trenings- og kamparena som er gode nok. Dagens ishall ble i kapasitet sprengt for mange år siden.

Ishaller av overkommelig kommunale størrelser, såkalte normal-ishaller (klubbishaller, et konsept fra NIHF), må pepres på plass i landsdelen. 60-70 millioner kroner pr ishall er kostnaden for Mo i Rana, for Bodø, for Harstad, for Senja, for Alta, for Hammerfest, for Vadsø/Vardø og for Kirkenes. For Kirkenes spesielt i denne tid med isfront mot nabolandet Russland, må dette kobles enda sterkere mot bolyst og innbyggernes attraktivitet for egen kommune.

I en tid der behovet for å beholde innbyggere er alarmerende stor, må sentrale politiske makter se dette. I denne sammenheng etterlyser jeg en nasjonal kraftpakke for bosetting og bolyst, en «Ishaller i nord, for Norge»-pakke. Kledd opp med en femårsperiode der investeringstilskuddene dobles i landsdelen. Dette tankesporet var NIF inne på ved sin forrige leder (før korona), det er et mer aktualisert behov nå enn noen gang.

Mitt tema i dag er samfunnets infrastruktur basert på idrett som grunnpilar. Der vi i nord blir enig om strategi — slik ordførerne i Narvik og Tromsø uttalte seg forleden. Vi må spørre oss selv: Hva skal bygges hvor og i hvilken rekkefølge i landsdelen for at vi oppnår likeverd med resten av landet? Og økt attraktivitet og bolyst.

Et svar kan være: For å utvikle landsdelen, og dermed landet, kreves bolyst for alle som bor her — og som vi ønsker skal komme hit og bo. Landsdelens maktutøvere må derfor møtes, og øve på å snakke sammen med èn stemme, og være konkret. Om i bunn og grunn hva vi må få skape for økt bolyst. Alt det andre kommer mer av seg selv etter at attraktiviteten er etablert.

Og det må ikke stoppe med idrettsanlegg. Selv om åtte måneder med vinterforhold gir større behov for like vilkår, nasjonalt og internasjonalt sett. Annen infrastruktur er like åpenbar: Fylkesveier mange steder i nord har en standard som befolkningen sør i landet forlot for 50 år siden. Helse, kultur, samferdsel, næringsutvikling, fiskeri, risikovillig kapital, eierkonstellasjoner, utdanning og forskning, med videre temaliste. Alt kan hver for seg være felles tema i nord, der vi står sterkest når vi er samlet. Konsekvensen blir at slik strategi er for Norges beste.

Erkjennelsen er enkel: Vi rekker ikke frem hver for oss. Ta derfor en nordnorsk en, la landsdelens stemme stå samlet om hvordan vi vil ha dette prioritert.

Vi trenger ikke sammenslåtte felles fylker for å stå samlet i nord, vi trenger felles vilje og felles tenking i felles samlinger for de viktige tema. Byer og fylker i nord som felles front mot kjøttvekta der sør.

Og var det noe Tromsø sin OL-kamp for femten år siden lærte oss for senere bruk, så var det viktigheten av å ikke tenke kompaktløsninger i et langstrakt land — og fremfor alt; forankring i nord!