Det handler om solidaritet

Fortvilte, sjokkerte og desillusjonerte ukrainere rømmer fra sitt demokratiske hjemland, der gleden har vært stor over å ha vært befridd fra det russiske åket gjennom tre tiår. Men friheten de fikk i 1991 fra Sovjetunionen er på få dager endret til et sant mareritt, et galskapens teater der sluttscenene ennå ikke har utspilt seg.

Det eneste som er ganske sikkert er at det vil ta lang tid før Ukraina er oppe fra knestående. Først må den brutale krigen finne sin slutt. I mellomtiden flykter hundretusenvis av ukrainere mot Vesten. Naboland som Polen og Romania kan ikke ta imot alle og gi dem tryggheten og omsorgen de trenger. Derfor må Norge åpne portene og ta i mot så mange som overhodet mulig.

Heldigvis ser det ut til å være bred politisk enighet om å vise raushet overfor de ukrainske flyktningene. Og heldigvis er det svært få som hever stemmen på sosiale medier og i kommentarfelt mot vidåpne norske dører. Tvert i mot er sympatien og støtten sterkere enn noen sinne i moderne tid overfor uskyldige mennesker som har flyktet fra alt de eier og har. Kvinner, barn og eldre mennesker som har reist fra ektefeller, brødre, sønner og fedre — som er tilbake i hjemlandet for å kjempe for Ukrainas selvstendighet.

Norge følger Europa og forbereder mottak i stor stil, inkludert et kollektivt, midlertidig vern som flyktninger, slik det ble gjort under krigen på Balkan på 1990-tallet. Samtidig forbereder kommunene seg på et massivt mottak — også lokalt. Flere kommuner i regionen har allerede meldt seg til tjeneste, kommuner som har lang tradisjon til å ta i mot og følge opp flyktninger.

Senja kommune har blant andre sagt ja til legge til rette for mottak. Kommunen har lang tradisjon, høy kunnskap og fortsatt mye av infrastrukturen på plass for å ta imot, integrere og inkludere flyktninger i lokalsamfunnet. Historien om flyktningemottaket på Heimly, midt i Finnsnes sentrum, en et stolt kapittel for gamle Lenvik kommune. Med noen utfordringer i oppstartsfasen ble mottaket etterhvert trukket fram som et eksempel på landsbasis på hvordan et stort mottak med langt over 100 flyktninger, de fleste fra afrikanske land, kunne integreres på nest mulig måte i et nordnorsk bysamfunn.

Det kan vi gjøre igjen. Og de gode erfaringene kan utnyttes til å skape mottak for hundrevis av ukrainere, mens de i trygge rammer kan, forhåpentligvis, forberede seg på å flytte tilbake til sitt hjemland — etter hvert.

FNs høykommisær for flyktninger forbereder seg på at opptil fire-fem millioner ukrainske flyktninger kan være på vei. Bølgen vokser dag for dag, spesielt fordi håpet om våpenhvile og en snarlig slutt på den meningsløse krigen svinner. I en slik situasjon er det godt å se at kommune etter kommune åpner dørene. Raymond Johansen, byrådsleder i Oslo, var først ute med beskjed om at Oslo står klar til å ta i mot et stort antall flyktninger. Det satte standarden, og etterpå har vi sett raushet og åpenhet fra kommune etter kommune, også lokalt.

Hittil er 286 norske kommuner spurt av KS — kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon, om å ta i mot flyktninger. Inntil fredag hadde 281 svart ja. De som er usikre oppgir at de ikke har erfaring med å bosette flyktninger fra tidligere. Tallenes tale forteller det meste om viljen i den norske dugnaden.

Norge har høy status som foregangsland innen menneskerettigheter, og vi blir nå satt på en ny prøve med Ukraina-krisen. Vi må åpne opp og ta vår del av ansvaret, men vi må også sørge for en mottakelse og integrering som innebærer språkopplæring, jobber, skolegang og utdannelse – slik at tiden med unntakstilstand og opphold på asylmottak kan bli så kort som mulig. Oppholdet i Norge kan bli langvarig, og det er det vi må planlegge for.

Men i første omgang trenger de som kommer til oss en solid dose omsorg og menneskelig varme. Det har vi i rikt monn i Norge, ut fra det engasjementet vi har sett de siste dagene.