Så var det på’an igjen. Nylig kom nyheten om at Statsforvalteren i Troms og Finnmark kom med atter en tirade med innsigelser mot nye skuterløyper. Det var en forventet «bombe» med innvendinger mot Målselv kommune sitt forslag til nye løyper og regler for snøskuter i kommunen. Ordføreren er «misfornøyd». Jeg håper det er en bevisst underdrivelse.
Ordet «misfornøyd» står på ingen ikke i forhold til de de beløp, innsats og anstrengelser som er lagt ned i forarbeidet for den planen. Atter en gang sitter det et kobbel med jurister hos Statsforvalteren som bruker det jeg vil kalle ufine «knep» mot forslaget for bolyst og bosetting. En svært betent sak som opptar vanlige folk og folk flest i denne delen av landet; siden Målselv er et nav i et helhetlig løypenett for innlandet.
Det pekes på ulempe for friluftsliv og naturmangfold. Men hvem skal definere friluftsliv? Det kan henvises til «Friluftsmeldingen» vedtatt av Stortinget. Vi lokale er helt utelatt, og organisasjonen Norsk Friluftsliv «bestemmer". For det første definerer Statsforvalteren friluftslivet til et liv på ski og truger. Det er så feil som det kan bli. Her i området er skuter og fisketurer til fjells blitt en etablert del av vår kultur og identitet tuftet på alders og tids bruk. Vi er ikke en gjeng tullinger som raser rundt i fjellheimen! Det er en svartmaling skutermotstanderne prøver å innbille offentligheten.
At et heller mindre og snevert miljø på noen fine kontorer i Tromsø, som bort imot tolker lover og forskrifter i verste mening, skal ha en overmyndighet over fylkets kommuner, det er en trussel og nedvurdering av alle de innbyggere og kommunestyrer rundt om i dette land
Mitt inntrykk av det såkalt anerkjente livet på turisthyttene til Troms eller som jeg kan kalle, Tromsø turlag, med sitt hotelllignende servicenivå; er å anse som et tilbud for spesielt interesserte og privilegerte om man ser litt i statistikkene. Logistikken for dette bare til Rostahyttene var 16-17 svært forstyrrende vendinger med ved med helikopter midt i elgjakta. En jakt de som jegerne betaler i dyre dommer for. Så kan en se for seg logistikken til de andre 13 hyttene. Det er ikke småtterier, bare så det er sagt! Midt i Naturmangfoldet!
Brukerne er forholdsvis få, og besøksbelegget står på ingen måte i forhold til innflytelsen. Det er heller ikke et tilbud bygdefolket benytter seg særlig av. Et elitetiltak vil jeg hevde. I korte trekk har forvaltning og politikere servert indrefileten i Indre Troms på et gullfat til Troms- eller Tromsø Turlag, slik jeg helst vil si, rett fremfor nesen på bygdefolk som skal henvises til rød anorakk og striskjorte.
Så kan det se ut som hensynet til naturmangfoldet tas rett ut av løse luften. Det meste av registreringene er unntatt offentlighet kan vanskelig ettergås ettersom de er hemmelige. Det står i Naturmangfoldloven at man skal «legge vekt på kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen» . I stedet for å vektlegge generasjoners bruk som det står i loven — så bruker de heller «føre var» som er et intetsigende jokerkort de kan bruke som det passer, uten at Statsforvalteren trenger dokumentere noe, i motsetning til alle dokumentasjonskrav de krever fra kommunen.
Statsforvalteren setter både premisser og langt på vei konkluderer alt etter hvilken finger de stikker i været. Enten så forstår de ikke, eller så vil de ikke forstå. Jeg tror mest det siste... Jeg tror at «innavlen» i byråkratiet har oppstått over flere tiår; rekruttert fra et miljø med ønskede holdninger slik jeg opplever det. Da blir tilstanden som den er; til skade for lokaldemokrati, bolyst og trivsel.
Den nye kommuneloven av 2018 blir glatt oversett og forbigått i forholdet til forholdsmessighet og nærhet. Prinsipper for hva en sak har å si og den lokale kunnskapen for de vedtak som fremmes, ses bort i fra og tolkes slik Statsforvalteren vil det skal lyde! Så her tramper Statsforvalteren frem som Hannibals elefanter da de over Alpene dro. Men for å dra akkurat det videre, så ble den turen en fiasko, og det samme er å håpe om Statsforvalterens eventyrfortelling om fjellheimen i Indre Troms.
I forhåpning om nye løyper er det meg fortalt at familier med barn har flyttet «hjem» på en optimisme for å kunne leve det livet som gir mening for de i pakt med deres kultur. Bolystundersøkelsen i fjor i Målselv viste at ungdommens preferanser igjen og igjen viste til snøskuter og atter snøskuter. Da er det lurt å ta deres svar på alvor, lytte nøye for å konkretisere det i politiske planer. Ungdommen liker ikke å bli narra!
Norge er fremdeles en landsens nasjon med dype røtter og kultur i livet på landsbygda. Liv og kultur som har skapt de menneskene som med flid, skapervilje og omhu har bygd det landet vi har. Det er disse tradisjonene som skapte dyktige utmarksbrukere, bønder, fiskere som etter hvert ble folk som bygde ut kraft og oljevirksomhet. Verdiskaping som finansierer og holder hjulene i gang i byene. Disse folkene vil vi alltid trenge. De vokser ikke frem på en kaffebar i en eller annen storby. Danskene kaller oss fjellaper; og det blir jeg virkelig stolt av å høre.
Jeg håper innstendig at Målselv kommune, og for så vidt andre kommuner som kjenner samme vrede fra Statsforvalteren, kjører løpet fullt ut, og tar den nødvendige kampen med Statens overkjørende overformynderi. For å gjenta det flere med meg har sagt gang på gang; Statsforvalteren bedriver forvaltning etter eget forgodtbefinnende.
At et heller mindre og snevert miljø på noen fine kontorer i Tromsø, som bort imot tolker lover og forskrifter i verste mening, skal ha en overmyndighet over fylkets kommuner, det er en trussel og nedvurdering av alle de innbyggere og kommunestyrer rundt om i dette land. Når det blir slik at det er makta, og ikke det sunne folkevettet som rår. Da er hensikten med lokaldemokratiet borte, og vi har forsiktig sagt et autokrati.
Politkerne kan vi bytte ut, men «grovpukken», byråkratiet, i maskineriet; den består. De ser ikke ut til å forholde seg til det demokratiet vi liker å tro vi har.