Halvdan Sivertsen synger: «Vi vil leve lenge vi, men gammel vil vi aldri bli». Det er godt å synge slik, men lever vi lenge, blir vi jo eldre. Mange av dagens eldre lever lengre og er sprekere enn tidligere. Uttrykket eldre og gammel er blitt upopulært, mens evig ung er blitt idealet. Det er ikke mulig å hindre naturens gang. Ved pensjonsalder og slutt på yrkeslivet forutsettes det nærmest fortsatt lik aktivitet som tidligere. Slik er det ikke, og bør ikke være.
Noen 2.000 år gamle ord i Forkynneren 3 (Bibelen) sier noe om dette, blant annet slik: «Alt har si tid — en tid til å bli født, en til å dø — en til å plante, en til å rykke opp — en til å tie, en til å tale».
Magne Nylenna, professor i samfunnsmedisin ved UIO, deler livet i faser. (Vårt Land, 28.06.19) Disse er oppvekst og utdanning, arbeids- og familieliv — eldrefase uten å være gammel, skrøpelig og en fjerde med sjukdom og behov for hjelpetiltak.
Etter et langt, strevsomt liv fortjener vi å få trappe ned — bli eldre med verdighet
Nevnte skriver at den fysiske aldringsprosessen begynner tidligere i livet enn vi liker å tru, og den skjer gradvis. Det er individuelle variasjoner, men vi rammes alle. Hudforandringer er ett synlig eksempel. Kraft, utholdenhet, hurtighet blir dårligere, og syn og hørsel svekkes gradvis. Muskel- og leddsmerter er vanlig. Hukommelse og observasjonsevnen blir dårligere. Likevel er enhver alder den beste ved evnen til å tilpasse seg ulike aldrer.
Den svenske sosiologen Lars Tornstam, som kan mye om sosial atferd og felleskap, meiner at vi mennesker kan gjøre enhver alder til den beste, men meiner også at en god aldring ikke er det samme som å fortsette som i ungdommens hektiske, travle liv — tvert om. Åra setter sine spor. Etter et langt, strevsomt liv fortjener vi å få trappe ned — bli eldre med verdighet.
I partienes program foran stortingsvalget leser jeg for eksempel at KrF fortsatt vil satse på familien, slik de har fått gjennomslag for ved økning av barnetrygden og et fast tilskott til fritidstilbud for barn i fattige familier. KrF vil nå gje ei viss lønn til de som vil ta ansvar heime for sine egne eldre, hjelpetrengende så lenge dette er helsemessig forsvarlig. Slik kan eldre bo lengre i et nært familemiljø — noe som betyr så mye for alle i storfamilien.
«Misser heimen si makt i eit folk, så har folket dømt seg heimlaust,» skreiv Arne Garborg.