Nå når det (igjen) er sviktende eldreomsorg som brenner i media, føler jeg som pårørende til min nå avdøde mor, behov for å løfte fram et eksempel på det som jeg og familien har opplevd som god omsorg.

Veien via hjemmetjeneste, helsehjelp og søknad om sykehjemsplass var ingen gladhistorie. Og da mamma endelig fikk tildelt sykehjemsplass, var vi først litt mellomfornøyde med at det ble Stonglandseidet sykehjem. Det var lang kjørevei til Stonglandseidet, og vi hadde lite tilknytning til den lille bygda fra før. Vi ønsket oss til Finnsnes, men nå i ettertid er vi så glade for at det ble Stonglandseidet.

Før innleggelsen på Stonglandseidet var vi i møte med avdelingslederen som tok seg god til å prate med oss, lytte og fortelle hvordan de jobbet der. Mamma var veldig syk og hadde gått på sterke medisiner lenge, men på Stonglandseidet sykehjem ble vi fortalt at målet var å bruke minst mulig medisin.

Lederen forklarte at beboerne på skjermet avdeling, der mamma skulle være, fikk gradvis mindre behov for medisiner etterhvert som de fikk den roen de trengte og tryggheten om at de ble tatt vare på. De fleste ved avdelingen brukte ingen medisiner. Og dette var ikke bare ord. Mamma gikk fra å være strekt medisinert, sløv, trett og lite tilstede, til å bli rolig, trygg og ha god tilstedeværelse.

Dette er vår opplevelse med Stonglandseidet sykehjem. Andre kan ha helt andre opplevelser. Men vi synes sykehjem som dette fortjener oppmerksomhet

Da hun kom til sykehjemmet var hun også underernært. Og det kan hende vi nå kommer til hjertet av Stonglandseidet sykehjem: Kjøkkenet. Da vi kom dit var det snakk om at kjøkkenet måtte legges ned pga. nedskjæringer. Heldigvis ble det ikke slik. Kjøkkenet er plassert midt mellom de to fløyene; skjermet og vanlig avdeling. Maten er nær, lages nært og de som lager maten ser sannsynligvis de som skal spise den innimellom. Det meste var lagd fra bunnen av. Hjemmelagde kjøttkaker, hjemmelaget fiskegrateng, hjemmelaget dessert (hver dag), og det ble levert fisk på døra av lokale fiskere. Institusjonsmat levert i plastbokser var noe fjernt.

Mamma la på seg, fikk fargen tilbake i ansiktet, og inntrykket var hun hadde det så bra som kunne ha det. Pappa, som i realiteten hadde hatt døgnvakt som pleier i to år, kunne endelig senke skuldrene og være bare ektefelle og pårørende. Han kjørte gladelig de ekstra milene annenhver dag for å være sammen med mamma. Det var bra for han selv, for mamma og antageligvis for de ansatte ved avdelinga.

Da mamma lå på sitt siste var hele familien der, og opplevelsen var at pleierne hele tiden var oppmerksom og hadde prosedyrer de fulgte — og hadde tid og kompetanse til å følge — når en pasient lå for døden. De hadde også den fine smidigheten og følsomheten som trengs i en slik situasjonen.

Jeg satt også alene hos mamma noen timer dagen før hun døde. Og mens jeg satt der var to pleiere i hver sin vakt innom med jevne mellomrom. Mamma var ikke alene, og jeg var ikke alene. Den siste pleieren forklarte hvilke prosesser kroppen til mamma gikk igjennom, tegnene og stegene mot avslutning. Og at pleieren snakket så naturlig og trygt om dette, gjorde situasjonen lettere. Sånn bør det være å ta farvel med noen på et sykehjem.

Dette er vår opplevelse med Stonglandseidet sykehjem. Andre kan ha helt andre opplevelser. Men vi synes sykehjem som dette fortjener oppmerksomhet. På Senja kommunes hjemmeside står det at Stonglandseidet sykehjem har 27 plasser i alt. Altså på størrelse med en gjennomsnittlig skoleklasse. Kanskje det er en del av nøkkelen, det er en liten enhet. Ta vare på den.