Jeg blir faktisk helt matt når jeg i Folkebladet 10. mars leser innlegget til Ina Gravem Johansen.

I et retorisk angrep med tittelen «Tilbake til den mørkeste tidsalderen av samisk fornorskningspolitikk» forsøker Johansen å trekke linjer fra en femtedel av innbyggerne i Hamarøy Kommune til de største overgrepene på menneskeheten som noensinne er dokumentert.

Jeg blir etterlatt med et inntrykk av at Johansen med vilje forsøker å misforstå sakens kjerne mens hun konstruerer stråmannsargumenter og henvisninger til folkemord. Hva tjener utsagn som dette?

Fra klippene på Nordkapp til svabergene på Lindesnes – vi er alle ett folk. Vi er alle nordmenn. Og så er det selvsagt noen nordmenn som også er samer. Og andre er bergensere. Men helt siden middelalderens inntog så har vi levd side om side. Vi har kjempet mot de samme naturkreftene og vi har sammen befolket landet. I dag er det få nordmenn som ikke deler noe genmateriale med nordmenn som også er samer. Selv rikssamleren Harald Hårfagre skal etter sigende ha hatt en samisk hustru.

Jeg skriver dette fordi det er så inderlig viktig å huske at vi er ett folk. Ett folk som deler de samme drømmene. De samme drømmene for våre liv, for våre barn, og for vårt samfunn. Vi ønsker et sted som vi kan kalle for hjem. En skole hvor våre barn kan få være som de er. Et samfunn som vi kjenner og hvor vi føler oss trygge. Og dette er sakens kjerne!

Når de ikke hørte dette folkeropet så har det fått en uheldig motreaksjon

Johansen påstår i teksten sin at det er både irrasjonelt og navlebeskuende at innbyggere blir provosert av å se informasjon på to språk. Og denne påstanden kan jeg for så vidt stå bak. Men det er ikke dette 479 innbyggere i Hamarøy kommune har sagt ifra om.

Etter en noe turbulent kommunesammenslåing har tidligere Hamarøy kommune blitt innlemmet i det samiske forvaltningsområdet med alle de goder og plikter som dette medfører. Herunder plikten til å likestille samisk språk med vårt felles norske språk. Det nye kommunestyret har løst dette ved å primært kommunisere på samisk. Hábmer suohkan. Hamarøy kommune.

Når innbyggerne ringer til det offentlige blir de først møtt av samiske telefonsvarere. Selv om Westervoll i VG forteller at det bare er tre til fem prosent av innbyggerne som forstår eller snakker samisk. Legg til at det er besluttet av et geografisk skeivfordelt kommunestyre, og du skal være relativt avstumpet for å ikke forstå at denne beslutningen om tvungen kulturendring kan virke fremmedgjørende for noen. Vi må aldri undervurdere følelsen av å miste det som er kjent for oss.

Men det må de tåle, sier du. Dette er tross alt ikke i nærheten av de overgrepene som samene ble utsatt for av den norske stat. Og vi må løfte den samiske kulturen etter at den nesten ble tilintetgjort i fornorskningspolitikken.

Men svaret er nei. Dette er ikke måten å gjøre det på. Det blir ikke riktig uansett hvordan du snur og vender argumentet. For det er ikke snakk om likestilling når det offentlige primært kommuniserer på et språk som 95 prosent av innbyggerne ikke forstår. Det er upraktisk, unødvendig — og ja, fremmedgjørende.

Betyr dette at forslaget om å lage nye kommunegrenser er et godt forslag? Nei. Betyr det da at det bor minst 479 gryende nazister i Hamarøy kommune? Nei.

Det betyr derimot at kommunestyret i nye Hamarøy kommune har latt pendelen svinge for langt i likestillingens navn. At de har glemt at også nordmenn, som ikke er samer, har et grunnleggende behov om å bo i et kjent samfunn med tilhørende kultur. Og når de ikke hørte dette folkeropet så har det fått en uheldig motreaksjon.

Jeg spurte innledningsvis hva slags formål teksten til Johansen tjener. Jeg vet fortsatt ikke. Men jeg kan skråsikkert påstå at det i alle fall ikke tjener formålet om å legge til rette for en likestilling av norsk og samisk kultur.