foto
Foto: Odd Klaudiussen (tegning)

Det er nemlig deres skyld, alt sammen. Hjelp, vi må på ferie!

De kan umulig ha ant hva de skulle sette i gang av kollektiv galskap, oslotypografene som på slutten av 1800-tallet forhandlet seg frem til tre fridager i året, de late jævlene. Frem til da hadde arbeidsfolk levd lykkelig uvitende med illusjonen om at arbeidet i seg selv var en velsignelse, og der hver dag uten å være i aktivt arbeid var Selve Helvete. Jobb var ikke bare jobb. Jobb var Selve Livet.

Og verre skulle det bli. Allerede i 1915 fikk de ansatte i trykkeriene, bokbinderiene, de kjemigrafiske industriarbeiderne og bakere og konditorer en hel ukes ferie. Galskapen var i gang, et monster var født.

Året etterpå slo Han Stat neven i bordet, og det ble lovfestet at alle arbeidende i landet hadde retten til fire dager ferie med lønn. I 1918 var denne retten utvidet til to uker. Hadde det fortsatt i dette tempoet, ville hele landet hatt ferie hele året, og man hadde mest sannsynlig tryglet om å få gå på jobb, særlig på julaften.

Etter krigen ble man enda latere, for i 1947 kom også Ferieloven. Ferielovkomiteen (de hadde sikkert masse ferie) forfattet følgende, historiske epistel: «I nyere tid har den oppfatning vokset stadig sterkere fram at alle som arbeider hvert år bør ha ferie, det vil si, noen dager i sammenheng være fri fra de vanlige arbeidsplikter. Forutsetningen er at ferien etter den enkeltes behov og ønsker blir brukt til hvile, rekreasjon og avveksling fra det vanlige strev».

Jeg vil høflig anmode den oppmerksomme leser om å lese siste setning om igjen og legge seg den på minne. For det er jo der det rakner. Feriens intensjon er å lade våre menneskelige batterier, så vi kan komme tilbake til jobb, fulle av pågangsmot, struttende av energi og klare som nyverpede egg til å gyve løs på jobben vår med fremskutt brystkasse og lastebillass ståpåhumør.

Veien til helvete er, som kjent, brolagt med gode intensjoner, og ferie er intet unntak. Jeg tror neppe noen av de djerve menn og kvinner i ferielovkomiteen så klart hva konturene av konseptet ferie en dag skulle bli.

Og hva med de stakkars folkene som anskaffet seg koronahund, koronakatt, koronaskilpadde, koronailder, koronaundulat eller koronaslange?

Den gang var det fortsatt rasjonering på automobiler, og de hadde verken hørt om fergekøer, Kaptein Sabeltann-sanger på autorepeat, «fornøyelsesparker» (med eller uten VIP-kort og fast track) eller konkurranser i sosiale medier der man kollektivt forsøker å drive selvbedraget til uante høyder, ved å fremstå lykkelig, med den bisarre handlingen det er å dele bilder av sine egne tær med hele verden.

De levde garantert lykkelig uvitende om priskampanjer på maling fra de kyniske kjedene, kampanjer som av én eller annen grunn popper opp i juni, like selvfølgelig som tilbud på «sommerkoteletter», disse bergene av nært forestående utgått kjøtt som får en ekstra æresrunde i saltlake og røykeriet før de sendes ned i gapene på naive amatørgrillere som ikke vet bedre. Det smaker jo bare tennvæske, karbon og salt uansett.

Disse metallbøttene, eller «malingspann» som det het i gamle dager, som burde hett «arbeid på boks», men som i stedet bærer fancy og tilsynelatende forlokkende navn som «Futura Soft Look», «Lady Wonderwall», «Lady Perfection» og andre skrudde betegnelser. For ikke å glemme de kyniske annonsene der terrassebeis, terrassebeisfjerner og terrasselysner og terrasselysnerfjerner står rygg mot rygg, som om det var verdens mest naturlige ting.

Det er like kynisk som å selge dobbeltpakker med sjokolade og slankepiller. Og det er utelukkende satt til verden for samvittighetsløst å herpe ferien til dem som i fullt alvor tror, håper og ønsker at ukene koblet fra den egentlige jobben er ment å «bli brukt til hvile, rekreasjon og avveksling fra det vanlige strev». Faen ta dem, alle sammen.

Ferielovkomiteen anno 1947 visste heller ikke hvor krevende det er å sette seg på et fly til sydlige strøk – på folkemunne kalt charterflyginger midt på natta – der surkete barn og stupfulle voksne kjemper en bitter kamp om å være vanskeligst å blidgjøre, og hva det vil si å komme ut av en metallboks der temperaturen i skyggen, på natta, oppleves som kokepunktet på mennesker med polare pigmenter i huden.

De visste neppe hva det vil si å stå i kø foran Eiffeltårnet, Peterskirken eller en strandkiosk i Ayia Napa, der man må kjempe om sin rettmessige plass i køen med brautende tyskere, amerikanere, engelskmenn, svensker og – de absolutt aller verste – andre nordmenn i samme ærend. Gjerne naboen fra der hjemme.

Ferielovkomiteen visste derimot alt om ferie i eget land, men de hadde ikke en ringe anelse om hva Norge 2022 ville være. De hadde neppe sett for seg at fjordene våre, der man før kunne seile eller vandre uforstyrret langs stranden, skulle fylles opp av fisketurister akkurat der våre forfedre hadde hentet seg kokings i generasjoner, på jakt etter troféfisk og gratis beinfrie fileter til svartebørsmarkedet i Øst-Europa.

De spådde antagelig heller ikke at fjordene skulle røyklegges av flytende hotell med turister som har med seg matpakke, og de forutså sannsynligvis ikke de som velger å kjøre tusenvis av kilometer på kronglete veier – fordi vi ikke har tog – for å se ut et flog, også kalt Nordkapp, måtte betale cover charge til et privat selskap for å se på vår egen natur.

Hadde den fordømte Ferielovkomiteen ant at båt- og bilferien i 2022, for en familie på fire, kom til å koste mer enn revidert nasjonalbudsjett i 1947, ville kanskje selvnytelsen fått seg en støkk.

De som i fjor kjøpte seg koronabåt i tung sorg over å bli nektet å dra på ferie til den 350 kvadratmeter «hytta» på den franske rivieraen, investerte nemlig i så store bensinmotorer, med et dertil hørende forbruk, at de nå heller må bite i det sure eplet og spikke seg store årer av ulovlig hogget furuskog, fordi prisene på trelast har passert prisene for heroin. På grunn av en kødd i Russland. Det hadde de ikke tenkt på, nei. Og det var en kødd i Russland i 1947 også, for å si det sånn.

Og hva med de stakkars folkene som anskaffet seg koronahund, koronakatt, koronaskilpadde, koronailder, koronaundulat eller koronaslange? Hadde de tenkt på dem, hvor røft det er å leve i et land som fortsatt har så mye penger på bok at man anskaffer seg dyr når man kjeder seg, men som man egentlig ikke har lyst på sånn innerst inne, i hvert fall når man skjønner hvor mye arbeid det er med dem? Nei, det hadde de garantert ikke tenkt på. Så faen ta typografene på 1800-tallet.

Men det nytter ikke å dytte kaviaren tilbake i tuben. Den hersens ferien har nok kommet for å bli, og det er lite vi får gjort noe med. Så det er bare å stålsette seg. I går var det sommersolverv og årets lyseste dag. Nå snur sola, og snart er det hele over. Det får være halmstrået vi alle kan tviholde oss rundt, mens vi venter på mørkere og bedre tider.