Som en del av min utdanning og mitt arbeid har jeg alltid vært opptatt av barns mulighet og behov for støtte og læring i sin utvikling til å bli voksen. Jeg har også sett barn med problemer der heimen ikke har mestret sin oppgave. Men mest av alt har jeg sett den betydning heimen med en far og mor som har tid til å bry seg om barna sine, har.

Omsorg betyr «å bry seg om». Men det krever tid og rom for å få det til. I dag har jeg sett og lyttet til debatt på TV om barn som er utagerende og vanskelig. I denne debatten og lignende debatter tidligere har jeg aldri hørt at heimen med foreldre er den viktigste faktor for god utvikling hos et barn. Det er ganske utrolig, for jeg er ganske sikker på at alle de voksne som betyr noe for sine med mennesker, har hatt en god heim å vokse opp i. De som ikke har hatt det, bør ha en god grunn til å arbeide for at alle andre skal få det.

I debatten i dag var det bare snakk om hva samfunnet har gjort og skal gjøre for å gi barn en trygg og god utvikling. Men heimen og foreldrene var fortsatt ikke nevnt, men bare skryt av hva de hadde gjort av offentlige tiltak og omsorg for barn, og hva de skulle gjøre videre av offentlige tiltak. Men det er hele tiden snakk om tiltak utenom heimen.

Nesten alle disse tiltakene er av en slik art at den kårer hvem som er best og dårligst. Mange av disse tiltakene kalles for idrettsleker, men som ikke er leker, men en konkurranse om hvem som er best og dårligst. Det er ikke noen fri lek. Men en organisert aktivitet for å finne fram til vinnerne. Taperne må bare gi opp, mens vinnerne blir trygg på seg selv og selvopptatt.

Selvfølgelig er det godt for et barn å være med på noe, i stedet for å gå på tomgang. Men det må være aktiviteter, men av en slik art at det er en lek som gir personlig utvikling og glede til den enkelte. Det barnet som er trygg på seg selv vil ha lettere for å kunne takle de nederlag som alle vil oppleve senere i livet. Det er som med planter ute i naturen. De må ha ei rot å vokse på.

Hos oss mennesker kaller vi det tilhørighet, trygghet og kjærlighet. Det får de i en heim der mor og far er til stede og har tid til å vise omsorg. Og bor familien slik at tanter og onkler, og ikke minst besteforeldre, er i nærhet, er en god oppvekst mulig.

Jeg er selv født i 1935, og da var det slik. Heldigvis! Men hva er det som må gjøres annerledes enn i dag? Det viktigste er å gi foreldre og barn mer og bedre tid sammen. I dag er dagsorden omtrent slik: Et hastig samvær om morgenen før barna skal på skole, barnehage eller førskole. Så kommer alle seg i bilen med tur til hver sine «aktivitets»/arbeidsplasser. Klokken 16.00 er den samme turen på retur til heimen.

Staten bruker i dag penger til mange ulike saker som er mindre viktig enn det å å være med på styrke barns oppvekst

Så en hektisk middag som ikke gir rom for å lære barna å lage mat. Så får de minste lov til å leke litt med sine egne leker på gulvet i stua, før de er trette nok til å sove til neste morgen. De som er større må kjøres til ulike fritids-aktiviteter. Når de blir hentet heim igjen, står leksene for tur. Og så er det tid til å legge seg, sliten etter en lang dag med aktiviteter.

Hva er så galt med dette? Først og fremst fordi dette ikke gir rom for barna å føle tilhørighet til resten av familien med far og mor og søsken. For foreldrene betyr dette at dette gjør at de mister muligheten til å lære dem både praktisk arbeid og overføring av sine egne holdninger om god og omsorgsfull væremåte i dagliglivet. Det hjelper lite å forsyne sine barn med rikelige lommepenger og håpe det går bra.

Johan Lyngstad Foto: Privat

Det kan lett bli som bonden som med møye og strev pløyer og harver en åker, men glemmer å så noe i den. Da ligger den åpen for ugrasfrø som bare er til byrde. Hva kan vi gjøre i stedet for å gi barna det de egentlig har krav på? Først og fremst må vi gi foreldrene tid til å være foreldre for sine barn, i den forstand at de må ha tid til å være sammen med sine barn og gjøre noe sammen med dem. Det vil innebære at vi som foreldre må ta barna med på det arbeidet vi gjør i og utenfor hjemmet. Det kan være å lage ulike typer mat, vaske klær, rydde og vaske gulv.

Vi vet alle om mange unge i dag som verken kan koke fisk eller mølja, eller bake brød og kaker. Med andre ord arbeid som er vanlig og nødvendig i et hvert hushold. Hva med vedlikehold av klær, daglig rydding, vedlikehold av maling på huset, hogging av ved til fyring i ovnen når det bli kaldt, vedlikehold av utstyr og hjelpemidler. Sysler som gir både læring og utvikling av ferdigheter og ansvar, som i dag synes å være mangelvare hos de aller fleste unge i dag.

Hvordan kan vi ordne det slik at vi får dette til? Det får meg til å tenke på ei gammel regle som er slik: Ønske det, ville det med. Men gjøre det, nei si det? Det kan gjøres ved at foreldre med barn under ti år får vekselsvis fri èn time hver for to og tre dager i uka. Og dette slik at barna har fridager fra alt av såkalte fritidstilbud. Det vil gi foreldrene tid til både overføring av holdninger, oppførsel og praktisk læring av alle de oppgaver som hører til i en heim. Men dette vil koste litt lønnstap.

Hvordan løser vi dette? Først og fremst verken kan eller bør barn være med på alle de fritidstilbud som hver for seg koster bra mye. Dessuten vil staten spare en god del penger ved at færre barn og ungdom kommer skjevt ut som voksen. Staten bruker i dag penger til mange ulike saker som er mindre viktig enn det å å være med på styrke barns oppvekst.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her