Filosofen og forfatteren Fredrich Nietzsche (1844-1900) var på kollisjonskurs med de kristne verdinormene. Han var talsmann for herremoralen og overmenneskets «die blonde Besties» rett, og såg ned på de svake i samfunnet. Han ønska mennesket frigjort fra begrepet synd — ondt og godt. Hans oppskrift blei på en grusom måte brukt av Hitlers naziststyre. Innlegget «Verdienes omvurdering» i Folkebladet (14.05.95) var tydelig inspirert av Nietzsches syn.

I dagens Norge kan vi både høre og lese at skeptikere til vår kristne kulturarv påstår eller er engstelig for at grunnskolens undervisning i kristendomskunnskap ikke er kunnskapsformidling, men forkynning, påvirkning. Som om ikke all undervisning påvirker! «Tidens guder» bruker slike argumenter for å hindre eller minske kunnskap om vår kristne, humanistiske arv. Slik blir det et vakuum, et tomrom som de ønsker å fylle med noe anna i deres regi.

Bibelhistorie var ei av tre lærebøker i kristendomskunnskap i mi grunnskoletid 1933-1940. Ved bruk av Landstads salmebok blei vi kjent med en rik salmeskatt. Hver skoledag starta vi med et vers — ofte med «Du sannings sol som rann i jol, ver du mi morgonstjerne». (Elias Blix) Vi som er eldre i dag, lærte mange av disse versa utenat i vår grunnskoletid og kan synge disse selv om vi er synshemma. Ifølge skolens Normalplan var noe fra Bibelhistorie heimelekse og noe til høgtlesing, samtaler eller til skriftlige oppgaver. Ikke alle opplevde det slik, men min lærer lot oss elever fortelle heimeleksa fritt, hjalp oss litt eller stilte spørsmål. Vi måtte da reise oss og fikk slik øving i å opptre.

I bønna «Frels oss fra det onde» blir vi også minna om å arbeide for fred og bedre fordeling av jordens ressurser

De fire evangelistene forteller om Jesu liv og gjerning. Markus var disippel av apostelen Peter, Lukas var lege og fulgte apostelen Paulus på noen av hans misjonsreiser. Lukas skriver om sitt evangelium at det er «en nøye fremstilling av det som har skjedd blant oss slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og ordets tjenere». (Lukas 1, 1-2. Interessant er her funnene av Dødehavrullene — nær 950 bokruller nedskrevet mellom 250 f.Kr. og 90 e.Kr. og funnet 1947-1956. Disse er i dag oppbevart på museum i Israel. og er de eldste eksisterende kopiene av bøkene i Det gamle testamentet.

Bibelhistorie satte merker for livet i mitt unge sinn. Fra denne velger jeg her å sitere følgende glimt fra noen av fortellingene: Som 12-åring var Jesus med sine foreldre til påskefesten i Jerusalem. Etter at de på heimturen ikke fant han i reisefølget, måtte de gjøre vendereis og fant han til slutt i templet. Hans mor sa da: «Barn, hvorfor gjorde du dette mot oss?» Som grunnskoleelev undra jeg meg over og beundra det 12-åringen da svarte slik: «Skjønte dere ikke at jeg må være i min fars hus?» Underlig å lese det Lukas skriver slik om foreldrene: «Men de forstod ikke hva han mente med dette». (Lk. 2, 41-52) Noe til ettertanke!

I fortellinga om den samaritanske kvinna (Johs. 4) ser vi at Jesus gikk gjennom Samaria og ikke utenom slik skikken var hos jødene. Samaritanerne var et innvandrefolk, og jødene hadde ikke omgang med disse. Da Jesus satte seg ved Jakobs brønn i Samaria for å kvile, kom han i samtalte med ei samaritansk kvinne. I Johs. 4, 27 kan vi lese dette: «I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han (Jesus) snakket med en kvinne». Disiplene med sin jødiske bakgrunn hadde her noe å lære av sin Mester. Det har også noen av dagens menn.

Bergpreika (Matt. 5-7) hadde stor plass i mi Bibelhistorie. Den regnes som en av Jesu programtaler og er en av de mest sentrale og mest siterte tekstene i Bibelen. Jesus vektlegger her frihet, nåde, tilgivelse, menneskeverd, toleranse, nestekjærlighet og sosial rettferdighet. I forhold til bekymringer sa han dette: «Se på liljen på marken! Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem». «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg».

Lukas forteller i kapittel 11 at en av disiplene kom til Jesus og sa: «Herre, lær oss å be!» I Bergpreika lærte han dem da «Fader vår» eller «Vår far» — ei bønn med sju delbønner. Om bønn sa Jesus dette ifølge ny oversetting: «Når dere ber, så bruk ikke meningsløse gjentakelse — for deres Far vet om alt dere trenger før dere ber han». (Matt. 6,7 Med tiltalen «Vår far» blir vi minna om at vi mennesker er søsken.

I bønna «Frels oss fra det onde» blir vi også minna om å arbeide for fred og bedre fordeling av jordens ressurser. Som lærer i dette faget gjennom mange år, undres jeg over hvorfor noen motarbeider slik kunnskap, for eksempel om Bergpreika. En kjent professor som i 25 år hadde stått for slik motstand, skreiv dette: «Vi (humanetikere) har gjort verden gudløs og veiløs».