Kast på dynga — gå videre!

Senja-ordfører Tom-Rune Eliseussen er senterpartimann på sin hals. Men han følger ikke sitt eget revers-parti i minst èn sak — og det handler om å kjøre baklengs inn i framtida med kommunereformen. I alle fall når det handler om Senja kommune — og spørsmålet om å splitte opp storkommunen og gjenføde i alle fall Berg og Torsken kommuner. Og godt er det. Babyene ville ikke blitt vakre, bare fattige og uselvstendige.

Tanken om å ta livet av Senja kommune bør bokstavelig talt legges død, så snart som mulig. Nå bør alle gode krefter brukes på å bygge toåringen Senja opp til å bli voksen, fornuftig, attraktiv og selvstendig, ikke minst når det gjelder å få styring på økonomien. Og det er mer enn nok å ta fatt på. Krevende oppgaver står i kø.

Sist uke behandlet Senja kommunestyre innbygger-initiativet om løsrivelse fra Senja fra 600 innbyggere i Berg og Torsken. Det er underskrifter fra skremmende mange mennesker, tatt i betraktning at de to kommunene hadde rundt 2.000 mennesker da de ble oppløst.

Og protestaksjonen er til å forstå: For det første fordi er klart flertall i begge kommuner sa nei til sammenslåing. En intensjonsavtale som knapt har vist seg å være verdt papiret den er skrevet på har også provosert innbyggerne spesielt i distrikts-Senja, og mindre ble ikke provokasjonen da Folkebladet offentliggjorde lederlønningene i nykommunen.

Da prosessen rundt sykehjemstrukturen ble offentlig kjent var pølsa kokt for svært mange. 600 satte sitt navn på en historisk kraftig protest, ei «løypemelding» som burde skremme vannet av lokalpolitikerne. Men klokelig nok valgte politikerne å avvise kravet om løsrivelse og en prosess med mål om å oppløse seg selv. Mot seks stemmer gjorde kommunestyret et vedtak som likevel forplikter, og som gjør at intensjonsavtalen får oppreisning og plutselig framstår med politisk verdi:

«Senja kommune tar innbyggerforslaget til etterretning. Senja kommunestyre ønsker ikke å starte en prosess der målet er å oppløse Senja kommune. Senja kommune skal framover ha et særskilt fokus på god involvering av innbyggere, ansatte og næringslivet. Kommuneplanens samfunnsdel som bygger på intensjonsavtalen skal legges til grunn i alle saker som behandles i kommunen».

Merk deg ordene og innholdet. Det er retningsgivende for all politisk strategi i kommunen framover. Og det kan selvsagt bli dyrt – veldig dyrt. Men det er et klokt vedtak, nettopp fordi det forplikter politikerne til å se helheten, med et ekstra blikk mot utsatte deler av distrikts-Senja. Bare slik kan lokalpolitikerne starte jobben med å bygge tillit, lojalitet og samhørighet i en kommune som har kommet skjevt ut, og som nå må bruke enorme mengder energi på å hente seg inn og «bygge lag».

Men derfor er det også viktig å bruke den eiegode egenskapen med å legge ting bak seg, og rette energien inn mot mer konstruktive oppgaver – og gå videre. Og derfor bør også initiativtakerne bak protestaksjonen legge ned våpnene og glemme tanken om å «gå videre med saken». Senja kommune er kommet for å bli, den trenger bare å justere kursen etter en stormfull start på seilasen.

Den amerikanske forfatteren Mark Twain er kjent for sitatet «De fleste bekymringer blir det aldri noe av». Sitatet treffer Senja rett i sjela, fordi det er hundrevis av ting å bekymre seg for; Kommuneøkonomien, fraflytting fra distriktene, splittelse, by mot land, standard på veiene (og brua), ungdommer som forlater og aldri kommer tilbake — og mye, mye mer. Men det skjer virkelig mye positivt rundt oss her i Norges største sjømatkommune, hvis vi bare er villige til å se, lytte og ta inn over oss realiteter. Og det skjer mer positivt nå enn på mange tiår, ja kanskje noen sinne. Og det handler ikke bare om sjømat.

Vi kan begynne med å snakke med og om hverandre på en mer respektfull og konstruktiv måte. Her kan våre folkevalgte gå foran og starte med seg selv først — i så måte var det en god debatt om møtekultur i siste kommunestyremøte. Også det en debatt som forplikter.

Så «godtfolk», for å snu på oppfordringen fra en leserbrevskribent i Folkebladet nylig om å «ikke gi dere» — la oss gå videre.