Når dette blir lest er vi ferdig med påskefeiringen, påskeegget og all gourmet-herligheter er fortært — og vi kan stryke oss fornøyd over velfylte belger. Mange av oss lever i overflod, men ikke alle. Det kan komme tider da sparekontoen ikke har noen betydning, verken for rike eller fattige.
En krig i Europas matfat kan skape mangel på det mest elementære som vi tar som en selvfølge i dag. Ukraina og Russland er Europas og Afrikas kornkammer. Russland er i ferd med å pulverisere Ukraina, og store deler av verden er i ferd med å blokkere Russland. Det nytter lite med å ha penger om det ikke er noe å få kjøpt. Det landet eller den verdensdelen som kan styre matproduksjon vil vinne over de som sulter.
Men hva kan lille Norge gjøre for å sikre sine innbyggere det daglige brød? Et land der kun 3,5 prosent av landets arealer er dyrkbare, et land der oljerikdom og nå eksport av vannkraft har skapt klondyke for få og ruin for de fleste. Norges ressurser, både på vannkraft, olje og gass, samt havets fiskeressurser, skulle komme industrien og folket til gode. Ressursene skulle gjøre oss konkurransedyktig på verdensmarkedet mot andre nasjoner som har andre naturgitte klimatiske fordeler for å produsere sine produkter på.
Staten stjeler landets ressurser, selger det til den i verden som er villig til å betale mest, mens landets egne innbyggere og landets egen industri og næring blir kvalt av skatter og avgifter.
I dag spiller politikere, byråkrater og grådige bedriftsledere russisk rulett med vår matsikkerhet
En så lenge har fiskeren økonomi til å fylle drivstoff på sjarken, men hva med bonden? Bonden som i flere år har måttet konkurrere med nasjoner som har hatt store fordeler både med areal og klima. Den norske gartneren med sine drivhus var konkurransedyktig i sin produksjon, på grunn av at vi hadde billig strøm, uten at strømmen på noe som helst vis var subsidiert av staten.
Hva med den tradisjonelle bonden som har fått doblet sine innsatsmidler uten å kunne ta dette ut i pris? Avgiftsfri diesel har på få år blitt doblet, basisprisen på melk til bonden er i dag 4,40 kroner. Storfekjøtt fra 48,28 til 53,92 kroner. Prisen på handelsgjødsel har på to år hatt en økning på ca. 150 prosent. Faren er stor —når bonden ikke lenger får driftskreditt er han konkurs.
Hva med bondens egne samvirkebedrifter, Tine? Tine har investert i meieri- og osteproduksjon i Irland for å bli konkurransedyktig med EU og verdensmarkedet. Tine Meieri Eidsvågen vil i en periode produsere 100 tonn Jarlsbergost pr. måned for å dekke etterspørselen internasjonalt, og på den måte støtte meieriet i Irland som fortsatt er i en oppkjøringsfase, sier konserndirektør i Tine, Per Ivar Berg.
Hvor lenge kan den norske bonden med pris på dagens innsatsmidler og en stagnert melkepris kunne konkurrere med land der innbyggerne må til Norge for å stå på ski? Saken er den at i Nord-Norge så brukes det fire av årets 12 måneder for å berge for til dyrene som står på bås i åtte måneder.
Våre myndigheter lærer aldri, i dag har Norge en selvforsyningsgrad på landbruksvarer på knappe 40 prosent. Under siste verdenskrig var all jord som var drivverdig i bruk. Om det ikke var overflod så produserte vi mat nok til landets befolkning, i tillegg til våre erobrere. Maten ble produsert på tørt høy og kaldt vann. 1939 melket gjennomsnittskua i Norge litt over 2.000 liter i året, i dag melker gjennomsnittskua nesten 8.000 liter. I 1939 hadde vi 864.336 melkekyr. Total mengde storfe var 1.455.016. I 2021 hadde vi 883.947 storfe, derav 318.021 melkekyr. (Statistikk henter fra årbok 58. for Norge 1939.)
Mister vi store deler av innsatsmidlene i jordbruket, slik som kraftfôr og handelsgjødsel, så vil dagens ku ikke melke mer enn kua gjorde i 1939. Skulle drivstoff til traktorene også forsvinne er vi ikke i stand til å berge grovfôr nok til dyrene våre. Under krigen var det mer enn 114.000 hester i landbruket.
I 1939 var folketallet i Norge 2.944.920. I 2021 var folketallet 5.391.369. Om prisene på nevnte innsatsmidler til bonden stiger så mye at bonden ikke makter å betale, eller at de av andre grunner forsvinner, så vil landbruksproduksjon være halvert i forhold til 1939. I tillegg har befolkningen nesten doblet seg. I dag spiller politikere, byråkrater og grådige bedriftsledere russisk rulett med vår matsikkerhet.