Jeg har tidligere hatt innlegg om skadevirkningene etter at Stortinget og regjeringen etter Høyres styring av politikken har rasert distriktene, og da særlig i den nordlige delen av landet. Jeg nevnte der at dette var etter ønske fra de store byene i sør. Men etter ordføreren i Harstad sitt utbrudd mot sittende regjering for at båtverkstedet i Harstad ikke lenger fikk foreta reparasjoner av russiske trålere, finner jeg grunn til å presisere at dette også gjelder for byene i nord.

For Harstad gjaldt det her tap av flere millioner kroner. Men dette gjelder sikring av landet vårt mot angrep fra en nabo og fiende som det er viktig å beskytte seg mot. Jeg kan jo til en viss grad forstå bitterhet når noen av millionene de har klart å skaffe seg så plutselig blir borte. Men det er ikke til å underslå at Harstad i likhet med «storbyene» Tromsø og Bodø var tuftet på å gi tjeneste til sitt eget omland.

Hva er det som er så galt med ordførerens raseri over sittende regjerings politikk og nekting av servicetiltak for russiske trålere, og hennes manglende forståelse av opprettholdelse av levende samfunn i distriktene?

Svaret på dette er at hun er for ung til å ha fått med seg bakgrunnen for slagordet «by og land hand i hand». På en tid da byene ble etablert på omsetning av matvarene som ble produsert i distriktene rundt byen. Ikke minst gjaldt dette også mottak av fisk fra båtene som driftet på havet. Det gjaldt også levering av varer og tjenester som ikke ble produsert og levert i distriktene. En samhandling som ble avsluttet ved flere vedtak om omlegging fra våre sentrale politikere.

Vi bor i en flott landsdel med rike muligheter og masse frisk og ren luft. Der bosettinga ikke er tettere enn at alle kjenner alle og har nær forbindelse med hverandre

Det startet omkring 1950 da Stortinget ville ha slutt på kombinasjonen jordbruk og fiske. Da ble det avsatt penger på statsbudsjettet til å gi kondemneringsbidrag til fiskebåter som tilhørte denne gruppen. I løpet av de første årene på 1960-tallet var det hele over. Kombinasjonen der kvinnen var heime og passet barn og fjøs, mens mannen bare var heime for å gjøre våronn, høsting og slakting. Ellers bare for å få med seg rene klær og ny matforsyning.

Dette skjedde samtidig som at kravet om likestilling mellom kjønnene ble et sentralt tema. Jenter som hadde tatt utdanning ønsket selvfølgelig ikke å være heime å gå i fjøs og passe unger. Dessuten var gårdsbrukene for små til å gi avkastning nok for å gi levegrunnlag for hele familien. Men det hersker lite tvil om at Stortingets ønske om å avslutte kombinasjonsdriften som ga levebrød for bosetting i vår nordlige landsdel, også var en følge av at Stortinget lot seg begeistre av den industrielle revolusjon i de store byene i de sentrale delene av Europa.

Johan Lyngstad Foto: Privat

Det ble derfor satset på å legge til rette for industrielle arbeidsplasser i de store byene. Det var derfor viktig å stimulere folk til å søke til byer der det var industriutvikling i gang. En omlegging som nok for Stortinget og regjeringen føltes nødvendig og riktig den gangen. Men som på flere måter var en katastrofe for både gamle og unge. I de gamle bygdene nordover i landet i dag er eldre mennesker det store flertall av bosettingen, og jordene er tatt igjen av «ugress og skog». Og utbygging av jernbane, veier og serviceenheter er en saga blott.

Nå er det byene som gjelder. Dette selv om både Tromsø og Harstad har daglige forbindelser både mot nord og mot sør av hurtigruta og andre båter. Begge steder har også daglig flyforbindelse både mot nord og mot sør. Men når vi krever jernbane som går hele veien fra Oslo til Kirkenes, hører vi fra Tromsø og Harstad at målet skal være Tromsø med arm til Harstad.

Kravene fra våre byer minner om barn og unge i dag med «vi skal ha», men ikke et ord om «hva kan vi gjøre for hele landsdelen vår». Det er trist at intensjonene som ligger i vår grunnlov nå bare skal gjelde for bysamfunn, der det bor mange mennesker. Selv Forsvaret som hadde en større enhet i Troms, var planlagt flyttet delvis mot sør. Men den russiske krigslyst stanset heldigvis disse planene.

Kona og jeg blir 86 og 88 år til våren. Vi har seks barn, men bare den yngste har funnet seg arbeid her heime. Fire av barna våre bor i Oslo. Hvorfor? Fordi Høyre med sin sentraliseringspolitikk har sentralisert alle typer arbeidsplasser som krever høyere utdanning fra distriktene. Politikken deres var at uansett behov, så skulle alle slike arbeidsplasser sentraliseres.

Heldigvis har sittende regjering lovet en annen distriktspolitikk, som allerede har begynt å gi resultater. Og vi har en forventning til framtiden som selv Ernas trussel om å komme tilbake, ikke kan rokkes. Vi ser også fram til at våre byer i distrikts-Norge blir opptatt av det samarbeidet som før var mellom by og land, igjen blir tatt opp. Dette vil tjene både byene og omlandet deres.

Vi bor i en flott landsdel med rike muligheter og masse frisk og ren luft. Der bosettinga ikke er tettere enn at alle kjenner alle og har nær forbindelse med hverandre. Dette gjelder både den nære familien med søskenbarn, tanter og onkler, og ikke minst besteforeldre. Dette gir tilhørighet og overføring av verdier for hvordan vi som mennesker skal bry oss om andre mennesker og en levende natur.

Selv var jeg ikke gammel nok til å nyte godt av samvær med noen av mine besteforeldre. Men jeg har gjennom mitt liv og arbeid sett hva dette kan bety for en liten gutt eller jente som synes livet er vanskelig. Dette er det ikke minst behov for i dagens situasjon der heimen med foreldre ikke lenger fortsatt har sin posisjon som foreldre og oppdragere. De er begge på jobb og har stort sett bare middagsstunden til familiesamvær.

I en artikkel nå nylig skrev ei vis dame mye sant om barns problemer og hva som må gjøres for å bedre dette. Men heimen med foreldrene var ikke nevnt. Det er en klar påminning om at foreldre er falt ut som ansvarlige oppdragere av sine barn.

Med ønske og håp om en vri som igjen gir heimen tid og forstand til å være gode foreldre!