I ruinene etter Simo Valakari kunne TIL blitt en parentes i norsk fotball. Nå ser vi nye glimt av hva TIL kan bety for Tromsø.

Romssa arena: Til stående applaus kriget Gutan seg igjennom de siste minuttene. Det var knyttet stor spenning til hva denne TIL-versjonen skulle utrette, vel vitende om at de største profilene fra i fjor var borte.

På VIP-tribunen hadde påskebrune sponsorer for lengst kastet både jakke og genser i kveldssola, og de kunne sammen med alle de andre 3.700 tilskuerne se at Gutan faktisk vant mot seriefavoritt Molde. Mange av dem kommer garantert tilbake.

Like hyggelig var det verken på eller utenfor banen høsten 2019. TIL trengte en seier i siste runde for å holde plassen i Eliteserien, og mange de samme sponsorene var skeptiske til hva de hadde brukt penger på.

Ute på gressmatta kunne blant annet Jostein Gundersen og Lasse Nilsen ikke gjøre noe for å forhindre det som i etterkant fremsto uunngåelig. TIL rykket ned til en uviss fremtid på nivå to. Sportssjef Svein-Morten Johansen mistet jobben et par uker etterpå, og Simo Valakari forsvant ut noen måneder senere. Sistnevnte hadde snakket høyt om både seriegull og Champions League. Realiteten var et lag uten penger, retning eller vinnermentalitet. Klubbens fremtid sto på spill.

Nevnte Gundersen og Nilsen er de to eneste som er igjen av de som var involvert i den skrekkelige kampen tilbake i 2019. Forskjellen fra den gang til hva de opplevde ute på Alfheim-matta mandag kveld, var ekstremt.

Det ble noe surrealistisk over hele greia, i det Molde rett før slutt ikke klarte å score fra null meter, da Ola Brynhildsen bare kunne satt hodet til, men lot være. Gundersen kom flygende inn, i et siste desperat forsøk på å holde ballen ute. TIL-keeper Jakob Haugaard fikk på utrolig vis hanskene rundt kula, som gikk i lufta langs streken, og sementerte følelsen av at denne kampen kunne ikke TIL tape. Haugaards opptreden var, uten å bli historieløs, en av de fem beste vi har sett av en TIL-keeper i moderne tid.

Det var ingen tvil om at Molde hadde fortjent å vinne både med to og tre mål. Likevel er noen kamper slik, at laget som er best ikke vinner til slutt. TIL var både gode, heldige og ikke minst oppofrende nok. Noe har åpenbart gradvis endret seg de siste årene, da akkurat denne typen kamper ville vært et tapsprosjekt tilbake i 2019. Så sent som i fjor vår ble det en greie at Gutan glapp poeng mot slutten.

Gaute Helstrups inntreden etter at det finske trenersirkuset var sendt på dør med en sluttpakke i millionklassen har hatt sine opp- og nedturer. Det er en kjent sak at pengene ikke har sittet spesielt løst i TIL de siste årene på innkjøpsfronten, men jeg tror at for Helstrups del har det viktigste vært hvem han har fått ut. Profilerte spillere som for Helstrup representerte fortiden, ikke fremtiden. Slemt sagt egentlig ansikter for en taperkultur som hadde bygget seg opp over lengre tid, uten at det stempelet nødvendigvis skal legges på hver og en av dem.

Helstrup har fått tid til å støpe spillerne inn i en mentalitet som passer hans stil, og som samtidig ikke var kjent med den relativt ferske og belastende historikken. En ganske logisk og nødvendig slutning, med tanke på hvor klubben var rent sportslig tilbake i 2020.

Tidligere i vinter snakket jeg lenge med TIL-sjefen om hvordan han egentlig tenker rundt all støyen som faktisk omgir en hovedtrener og et lag i Eliteserien. Hvis hans innstilling har smittet over til spillerne, kan det forklare noe av hvordan de faktisk vant en type kamp de ofte har tapt tidligere.

For i det TIL misset på straffespark rett etter pause, er det lett å gå i kjelleren. Enkelt å tenke at dette «ikke er en kamp hvor vi skal lykkes.» I stedet tok det tre minutter før TIL gikk opp i ledelsen, og på sensasjonelt vis holdt nullen.

Personer jeg har snakket med internt i klubben forteller om en hovedtrener som forsøker å ta ned spillerne, være seg om de står i motgang eller medgang. For det er én ting å si noe som hovedtrener, en annen å faktisk få spillerne du leder til å gjøre det.

Gaute Helstrup står i hovedsak ansvarlig for de sportslige resultatene, og er på den måten ansiktet utad mot byen. Han har etter beste evne forsøkt å rydde opp i stallen han fikk overlevert fra forgjengeren, og samtidig måtte leve med at de beste spillerne forsvinner.

Samtidig kjemper TIL en desperat kamp for å ha nok penger i omløp, slik at forventningene mange har i Tromsø til det som leveres sportslig, også kan ha bedre forutsetninger. Hvordan dette håndteres i tiden fremover vil bli avgjørende for om Helstrups opprydningsprosjekt bare blir et blaff, eller noe mer og spennende. TIL trenger å skaffe seg en større økonomi, noe man ikke kan forvente at bare salg kan gjøre. Dette må de være attraktive nok til at sponsorer og eiere kan avhjelpe med for å skape en trygg forutsigbarhet.

Hvordan en hovedtrener i TIL løser jobben sin vil alltid diskuteres på kaffebord, hos tastaturkrigere og hos betalte synsere som undertegnede. Denne mandagen burde TIL egentlig stått igjen med null poeng, men evnet å sitte igjen med alle tre gjennom en karaktersterk opptreden mot en tilsynelatende overlegen motstander. Det kunne vært lett å avskrive det som flaks, ei heller skal én kamp fastslå noe som helst. Akkurat disse 90 minuttene beviser imidlertid utvilsomt at Helstrup har gjort noe rett, sett i lys av måten det skjer på.

Spør bare Jostein Gundersen, Lasse Nilsen og oss andre som var der da TIL rykket ned tilbake i 2019.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her