Like sikkert som landbruksoppgjørene kommer hver vår, kommer det en hale av kritikk fra noen av landets mest urbane redaktører. Da jeg hørte Nettavisens Gunnar Stavrum snakke om årets oppgjør på NRK, like forarget som i fjor, måtte jeg nesten spørre meg selv: Er dette en form for skuespill, et slags landbruksteater, som settes opp som ren forlystelse for alle impliserte hver vår?
For det kommer aldri noe ut av det. Om det er Trygve Hegnar eller Stavrum, eller noen av kjendisøkonomene — det biter ikke på folk. Jeg kan aldri huske at det har oppstått en allmenn folkelig oppstandelse mot bøndene, kan aldri komme på et demonstrasjonstog i byenes kondisjonerte strøk med paroler som «Nå er det nok, jævla bønder, vi klarer ikke mer». Eller «Ned med bygdekrøsusene».
Bøndene står sterkt i dette landet. For sterkt, vil noen fiskere si. Det er jo irriterende at bøndene på Østlandet har fått definere landet, Havlandet vårt, så lenge. Men heller enn å irritere seg over bøndenes suksess, burde kanskje fiskerne heller lære litt taktikk. I stedet for å stå i sjarkvinduet og bannes og hytte med neven til sentralmakta, burde man gjøre som bøndene og ta en stille kaffe i departementets kantine i stedet. Da skjer de utroligste ting.
Er det ikke litt rart å være både stappmett og rik, men fortsatt misfornøyd?
Men det er ikke først og fremst den politiske innflytelsen som gjør at bonden står sterkt i dette landet. Vi er jo fortsatt relativt godt spredd mellom bakker og berg, og siden de fleste har øyne i hodet, og ikke minst hodet på plass, så kan man med selvsyn se at det arbeides hardt på gårder rundt omkring, og at det ikke er utsikten til raske penger som gjør at bonden går i fjøset i otta.
I tillegg har de fleste av oss vært øyevitne til den ufattelige forvitringen av norsk bygdeliv de siste tiårene. Skoler og butikker er borte, tonene fra Søstrene Bjørklund er for lengst forstummet på bygdehusene, og bøndene er som sunket i jorden, fordunstet og forpaktet, det kommer en monstertraktor fra tre bygder bortenfor en gang om året og slår og lager rundballer, det er alt.
Og som om ikke det var nok: Jeg kan nesten ikke tenke meg et dårligere tidspunkt for Stavrum å meddele at «Det viktigste for norsk matvaresikkerhet er at det finnes et globalt marked for mat, at vi har tilgang til mat fra utlandet.» Når krigen i Ukraina raser som verst, og skaper global krise for helt sentrale innsatsfaktorer i næringsmiddelindustrien, så tror jeg de fleste for lengst har innsett viktigheten av å ha en viss nasjonal kontroll på matproduksjonen.
Nå skal ikke jeg dra opp en by mot land-, eller en Norge mot utlandet-debatt her, det er det dummeste jeg vet. Men det må likevel være lov å forsøke å minne mine felles bybeboere om hvor ufattelig mat-bedagelig livet i byen faktisk er. Vi legger kanskje ikke merke til det i daglige, men rundt oss surrer det til enhver tid en skare med matarbeidere som i praksis sørger for vårt daglige brød.
Jeg ble stående og betrakte en pakke kokosmelk på nær-Kiwien her om dagen. Hvordan kom den hit, tenkte jeg. Jo, noen har trent en ape til å plukke kokosnøtter i Thailand, så har de prosessert kjøttet inni nøtta og laget melk, behandlet det og tappet på beholdere, sendt på båt til andre siden av jorda, tappet over i små pakker på 250 ml, og kjørt ut til nærbutikken min. 19,90, koster den.
Muligens fortsatt for dyrt for redaktørene, selv om det kom fra utlandet. De synes i alle fall at 20 kroner for en liter melk fra en norsk bonde er for mye, selv om kua er født og oppfôra og stelt på gården, veterinærer inn og ut av tunet, melkerobot og fôr innkjøpt, tappet på tanker, kjørt vekk av melkebilen til sentralmeieriet, pasteurisert og tappet på kartong og kjørt ut i butikken. Hjelper ikke, sier de, 20 kroner er for mye.
Landbruket må bli mer effektivt, hevder toppøkonomene til Nettavisen. Flere gårder må legges ned. Større bruk, større maskiner, flere roboter, færre folk. Folk koster. Ja tenk det, hvis det kun var en underbetalt bonde og maskiner igjen på bygda, da hadde vi kanskje fått kjøpt melka for 15 kroner? Det sies om kynikere at de vet prisen på alt, men ikke verdien av noe.
For femti år siden brukte vi 40 prosent av inntekten på mat — nå er vi nede i 12. Er det ikke litt rart å være både stappmett og rik, men fortsatt misfornøyd?