Jeg tenkte jeg skulle begynne det nye året å sette meg litt bedre inn i lovverket for motorferdsel og la i vei med Motorferdselloven og dens forarbeider. Håpet var å finne et halmstrå Statens skarpskodde jurister om mulig hadde oversett. Men den gang nei. Noe vesentlig manglet; Anerkjennelsen av bruken av snøskuter!

I avsnitt etter avsnitt er det ikke annet å finne enn svartmaling hvor skadelig snøskuter er, og hvilket ødeleggelsespotensiale snøskuteren utgjør. Videre at dersom man åpner for litt kjøring må man regne med ditto mere ulovlig kjøring som politiet må bruke store ressurser for å kartlegge og håndheve for storsamfunnets krav. I tillegg kan det forekomme kriminalitet langt til fjells eller skog som være svært vanskelig å etterforske og oppklare. Begrepsbruken «rekreasjonskjøring» og «fornøyelseskjøring» er som skapt for å stigmatisere bruken av snøskuter og atv for den del.

Begrepsbruken er så negativt ladet at det første folk tenker når de hører disse ordene så er snøskuter og atv kjøretøy som hensynsløst raser i vei uten å se seg til høyre eller venstre, og kjører kun for kjøringens del. Det forekommer selvfølgelig uønskede hendelser som på andre områder ellers i samfunnet. Jeg tror også det er en nødvendig å fristille kjøring på egen eiendom så kan politiets knappe ressurser frigjøres til viktigere formål.

De aller aller fleste med meg, vi bruker snøskuteren for å komme oss til et fiskevann, hytta eller område for å ha en camp og kanskje bruke det som utgangspunkt for skiturer eller noe sånt. Å generalisere og stemple en gruppe på denne måten er ille og undergravende for den allmenne rettsoppfatning. Det utgjør tilsammen en elendighets- og katastrofebeskrivelse fra A til Å i lovforarbeidene en rettsstat ikke verdig for å komme seg fra A til B.

Ordet trivsel som faktisk forekommer er kun beregnet på skigåere og -turister som ikke har hørt lyden av en motor før, men ikke enser når fly og helikopter suser over deres hoder når de ferdes ute i naturen. Trivselen snøskuteren gir folkets mulighet naturopplevelser nevnes ikke med et ord. Det forteller meg alt om hvem som har utarbeidet denne loven. De berørte som reelt berøres av loven er satt i den innerste skammekroken av den såkalte nikkersadelen. Selv de spede forsøk på liberalisering og forenkling ble elegant parert og parkert av statsforvaltningens ypperstejurister.

Jeg har fått med meg at statsforvalteren ikke fører krig mot skuterfolket. Nei vel, men den moraliserende pekefingeren rettes ned og mot oss; som er opposisjonelle mot urettferdigheten demonstrer makten og autoriteten. Da blir mangelen på selvinnsikt trist, tydelig og bekreftende hva jeg med flere har fremført de siste årene. De ser problemer vi «vanlige folk» ikke ser, men som de formynderisk på alle mulig måter tillegger motorferdsel, problemer deres kolleger i våre naboland, i mye mindre grad er opptatt av, fordi bruken av snøskuter der er en del av kulturen der og anerkjent.

Så har vi skjønnsvurderingen der det er rom for etter veiledning T-96. De eneste som kan utøve skjønnsvurdering er Statsforvalteren og direktorat, men vanlige folks skjønn for fornuftig bruk ikke er betrodd i det hele tatt. Så her er det ikke annet å hente enn endeløse fortolkninger og førevarhensyn de med utømmelig kreativitet øser ut.

I sum er det et politisk havari fra dag èn da Motorferdselloven ble til. Vanlige folk hadde ikke sjans mot de skarpskodde jurister og byråkrater som visste nøyaktig hvordan de skulle utforme loven for å frata folk retten til å ha et friluftsliv med snøskuteren som det hjelpemiddel det er til det. Avgrunnen mellom politikere og deres velgere kommer så til de grader frem her. Politikerne valgte å overse sine velgeres kultur og behov og heller lyttet til de mektige reaksjonære kreftene som fremmet forbudslinjen, og valgte forbudslinjen som minste motstands vei.

Sånn er tilliten til det politiske nærmest fraværende, og når de samme på nytt roper på foreninger; blir det bare et ekko i skogen uten at de kommer med handfaste visjoner og mål. Uten det kan de ha så mye foreninger og møter de vil. For å si det som det heter i visa; «for hu hadde hørt det før» i bryllupet på «Solvang kafe» av Prøysen.

Målselv kommune gjennomførte en bolystundersøkelse i fjor sommer. Selv om respondentene ikke var flere enn 200-300 gav de likevel et helt utvetydig signal om hva tilrettelegging for snøskuter har å bety for bolysten, særlig for ungdommen. Det er jo de som skal føre bosettingen videre. Det ser virkelig ut som det med snøskuter sees helt bort i fra i bolystkampanje de har satt i gang, og nevnes knapt i en bisetning.

Så var det en gylden mulighet i 2015 da lokaldemokratiet skulle styrkes og kommunen få større selvråderett i skuterforvaltningen. Politikerne i Målselv ble forelagt løypetraseer som kunne fjernet alle 5b-dispensasjoner de følte ble så mange at de ikke visste sin arme råd. Løype til Lappskardvannene, samt løype fra Moskavatnet til Leirvatnet, Nilsvatnet, Rødtjønna og over Gassavagge. Den tradisjonelle løypa opp Benelvdalen ble også forelagt. Da ville alle 5b-søknader forsvunnet, og folk fikk løyper i samsvar med folkeviljen og sunn fornuft.

Egentlig et innlysende signal om noe er rape galt når folk må ha ei legeerklæring for å komme til et fiskevann på fjellet. Det eneste som skjedde etterhvert var at to isfiskeløyper pluss løypen opp Reiersdalen ble til seks, et mirakel verdig. Den siste foreløpig uten mål og mening foreløpig, kun egnet for såkalt rekreasjons- fornøyelseskjøring. Med litt smidighet kunne den vært en isfiskeløype med 2-3 km avstikker til Isdalvatnet. Men Isdalen har visstnok kommunen overlatt til andre. I stedet skuslet de bort denne muligheten med prat og møter og atter prat.

Så ble det nyvalg og det ble lovt løyper gjennom alle grønne skoger og til gullforgylte fjellvann. Slik vant de valget, men når ordførerkjedet var i boks toet ordføreren sine hender, og i beste valgløftebruddstil overførte de nye makthaverne alt ansvar og myndighet til kommunens byråkrater ved å fjerne motorferdselnemda, den siste rest av demokratisk styring. Da skulle alt bli så meget bedre.

Det som skjedde var at alskens nye forskrifter med fartsgrenser og rasteforbud innførtes slik bare en eneveldig konge kan gjøre. Dispensasjoner skulle nå måles i meter og gangevne. Om en hadde en legeerklæring for en manglende fot måtte ny legeerklæring produseres i fall foten skulle vise seg gjenutvokst for en ny søknad, som om legene ikke har nok å gjøre.

Områder der attraktive fiskevann ble stengt begrunnet i en fjellrev eller to, en måse som skulle komme ut på våren og en snøugle noen hadde sett, men ingen visste når. Sånn kan vi fortsette i det vide og det brede.,Den nye hytteregelen gav en viss forbedring der 2,5 km ble fjernet, men generelt har bruken av snøskuter aldri vært vanskeligere enn nå i Målselv. Nasjonalt vedtok poltikerne sterkere lokalt styre. Noen kommuner var frempå og utnyttet muligheten gjennom et tydelig lederskap. Det kan vi se i Engerdal, Tydalen blant annet der politikerne kjente sin besøkelsestid, og kan vise til snart hundrevis av mil med skuterløyper så tilrettelagt at det er en fryd. Eller har det vært så som så, og de fleste har latt Statsforvalteren diktere denne forvaltningen.

Det blir da underlig å si at det bedrives politisk forvaltning. For meg ser det mer ut som administrativ blåkopi av Statsforvalterens direktiver, av en stortingsrepresentant kalt; «etter eget forgodtbefinnende» styring. Anerkjennelsen for skuterkulturen er fortsatt ikke tilstede. At politikerne trenger foreninger; som ei slags ildtang, for å ta i oss som vil kjøre skuter, vekker ikke den store entusiasmen.

Jeg med flere forventer en klar og tydelig anerkjennelse av det vi står for og hva det betyr for vår bolyst der snøskutern er et naturlig og nødvendig redskap for dagliglivet og friluftslivet her på bygdene, samt de som kommer hit for å oppleve nettopp det.